Bergen festning var underlagt Sjøforsvarsdistrikt nr 2 (SFD "),
sjef kontreadmiral C. Tank-Nielsen. Kommandanten på Bergen festning, oberst G.
I. Willoch, var stedfortredende SFD-sjef.
Marinen hadde følgende fartøyer i Bergensområdet 8. april : 5 bevoktningsfartøyer
i hvert av søndre og nordre innløp, en mineleggerdivisjon
med 4 mineleggere (eldste type), en minesveipergruppe med 2 sveipere (eldre
ombygde torpedobåter), en B-klasse U-båt og en jager av eldre type (Garm) samt
en flyavdeling på Flatøy med 3 speiderfly og 2 torpedofly.
7 strandposter i Øygarden var bemannet av Kystartilleriet, men underlagt
sjøbevoktingssjefen, kommandørkaptein I. Evensen.
Bergen luftvern besto av 3 batterier, hver med 2 stk 7,5 cm Lv-kanoner M 1916
og 2 stk 7,92 mm Colt mitraljøser M 1929, samt en mitraljøsetropp. Sjef var
kaptein P. B. Alver. Luftvernet var underlagt Bergen festning. Batteriene hadde
posisjon med et batteri på Kvarven, sjef S. Topp; ett batteri på Øyjord nær
Hellen, sjef fenrik J. Strøm; det siste batteriet ved Sletta syd for Bergen,
sjef fenrik E. A. Welle-Strand. Mitraljøsetroppen var holdt samlet på Kvarven.
Hvert batteri hadde en oppsetning på 35 mann. Kanonmateriellet var fra 1.
verdenskrig.
Kvarven fort, fortssjef kaptein P. H. Waage, hadde et 3 kanoners 21 cm
batteri med kaptein O. Olsen som batterisjef og samt et 3 haubitsers batteri med
kaptein K. Haugstad som sjef, samt to
mitraljøsetropper,lyskasterbetjeninger,etterernings- og sambandstropp samt
fortsstab. Torpedobatteriet var ikke oppsatt. I alt 33 befal og 279 korporaler
og menige.
Kaptein Waage var også festningens artillerisjef og NK. Festningens
hovedkommandoplass lå på Kvarven. Kommandantskapet besto av 21 befal og 47
korporaler og menige.
Torpedobåten "Brand" fikk om natten ordre om å erstatte det ikke
oppsatte torpedobatteriet på Kvarvenpynten. Etter sjefens rapport kom ikke
båten på plass i tide, den ble tvunget til kai i Laksevåg av fienden, og tatt
uten kamp. Andre kilder mener at fartøyet hadde anledning til et torpedoangrep.
Hellen fort, fortssjef kaptein K. M. Valde, satte opp et 3 kanoners 21 cm
batteri med fortsjefen som batterisjef. Videre hadde fortet noe
sambandspersonell, lyskasterpersonell og en mitraljøsetropp samt administrativt
personell, i alt 10 befal og 83 korporaler og menige.
På samtlige fort ble de fleste korporaler og menige avløst 1. mars og
befalet 1. april. De fleste menige hadde ikke gjort tjeneste siden 1920-årene,
noen ikke siden 1. verdenskrig.
Også Bergen festning fikk flere alarmerende meldinger 8 april 1940. Om
kvelden mottok kommandanten ordren om "skarp beredskap". Han ga ordren
videre til fortssjefene, og beordret brisantgranater heist opp i øvre
standplass ved 21 cm og 24 cm batteriene på Kvarven og Hellen. Fortene fikk
også ordre om "beredskap II". Klargjøring og kontroll måtte
utføres. Vakt skulle settes ved alt samband i batteriene. Kommandanten
inspiserte klargjøringen, først på Hellen fort og på tilbakeveien konfererte
han med sjef SFD 2. Dette var ved midnattstid, admiralen hadde nettopp fått
vite at krigsskip trengte inn i Oslofjorden og at Rauøy og Bolærne var i kamp.
Kommandanten dro så til Kvarven og inspiserte klargjøringen i batteriene.
Ved hjemkomsten fra Kvarven ca kl. 01.30 9 april fikk han telefon om at 7
krigsskip var under innpassering i Korsfjorden. Sjef SFD 2 beordret ildåpning
når fartøyene kom innenfor Lerøy. Kommandanten beklaget, men da
lyskasterstasjonen ved Kongshaug på Mathopen (lyskaster og orografstasjon) ikke
var satt opp, kunne ild først åpnes når fartøyene rundet Stangen lykt.
Festningen fikk informasjon, og obersten dro raskeste vei opp til
hovedkommandoplassen.
Krigsskipene ble meldt fra flere stasjoner. Lerøy fort belyste fartøyene,
skjøt varselskudd og beskjøt deretter fartøyene med sine lette kanoner. I alt
skjøt man 15 skudd i løpet av ca. 5 minutter mot tre forskjellige fartøyer.
Ilden ble ikke besvart. Klokken va ca. 0215 da skytingen foregikk.
Samtlige fort og batterier hadde meldt klar til strid ca. kl 0145 den 9.
april. Litt over kl. 0200 kom meldingen om at Lerøy fort hadde åpnet ild.
Meldinger fra Store Kongshaug og Lyderhorn om fartøyenes posisjon kom inn. De
første fartøyene som rundet pynten ved Stangen lykt kl 0350 var to mindre
lasteskip. Kort etter kom krigsskipene frem. Sikten var ikke god. Lyskasteren
på Håpsøy hadde vanskeligheter med å finne målene. De to lastefartøyene ga
også problemer, kunne det være norske eller nøytrale skip ?
Noen minutter går, fartsmåling blir forsøkt.
Fortet hadde kort tid til
rådighet for å bekjempe fartøyene. Kl. 0358 ga kommandanten ildordre.
Artillerisjefen hadde fordelt skip nr. 1 til 21 cm batteriet og skip nr 2
til 24 cm batteriet. Kl 0359 smalt det første skudd fra 21 cm batteriet.
Rett etter åpnet også haubitserbatteriet ild. Lysforholdene var
vanskelige, i dagbrekningen var effekten av lyskasteren dårlig i det
disige været. Det kom stadig meldinger fra betjeningene ved orografene og
fra retterne på skytset at de ikke så målet. Til å begynne med
besvarte ikke fartøyene ilden, men morset flere ganger "Stop
shooting".
21 cm batteriet fikk raskt inn
to treff i den forreste krysser ("Königsberg"). Den første
granaten gikk inn midtskips på styrbord side, men detonerte ikke. Etter
det andre treff (ved forre mast), besvarte fartøyene ilden. Denne
granaten meide med seg et par luftvernkanoner. En tredje granat detonerte
inne i skipet nær forre mast, og ga store ødeleggelser ombord. Kort tid
etter måtte motorene stanses og fartøyet ankres opp, men ødeleggelsene
hadde også gått ut over ankerspillet. I siste liten kom ankeret ut, det
kom bort i et annet skip som lå tilankers.
24 cm batteriet fikk klikk på
haubits nr. 2, men de andre haubitsene fikk treff i akterenden av sitt
mål. Etter noen skudd fra batteriene var fartøyene kommet inn i
batteriets dødsone. Da tok man de etterfølgende fartøyene under ild.
Kort etter begynte flyangrepene.
Batteriene fikk vanskeligheter.
Ved 21 cm batteriet falt telefonsambandet til kanon 1 ut, avstanden måtte
taes over ordretelefonen. De Banges tetteanordning tålte ikke flere skudd
etter hverandre med stridsladning, den ble presset utover og mekanismen
lot seg ikke åpne på vanligvis. Ved kanon 2 slo en granat ned ca. 20
meter foran kanonen og kastet steiner og splinter inn i løpet slik at en
granat ble kilt fast ved ansettingen og kanonen gjort ubrukelig. Kl 0456
meldte man at alle tre kanonene i 21 cm batteriet var i ustand. I
haubitserbatteriet var nr. 2 ute av drift på grunn av den nevnte klikken.
21 cm batteriet avga i alt 24 skudd, hvorav kanon 1 skjøt 12, kanon 2
skjøt 7 og kanon 3 skjøt 4 skudd. Kanon 3 hadde problemer med
siktemidlene, og fikk derfor ikke skutt flere skudd. Haubitserbatteriet
skjøt 10 skudd, fordelt 4-1-5 på de enkelte haubitsere.
Ved 5 tiden om morgenen kom
meldingen om fiendtlig landgang flere steder. Den farligste var i
Hesteviken, her gikk hovedvegen til fortet. Det ble også landsatt styrker
på Kvarvenpynten og i Skålevik. Kommandanten beordret fortet i
nærforsvar. Batteribesetningene gikk i stilling i Kvarvenbakken, på
høyde med vakten og sykestuen. Alle kom i stilling mens fienden
organiserte seg i Hesteviken. Her ble noen norske soldater tatt til fange.
En av dem, R. Waage (38 år) var på kaien. Han kom ikke unna og ble tatt
til fange. Etter kort tid va 11 norske soldater og håndverksformann S. J.
Hjetland fanger. De ble samlet på kaien. Tyskerne landsatte ca. 160 mann
fra fire fartøyer.
En offiser, som syntes å være
påvirket av et narkotisk stoff, virket helt overnervøs der han brølte i
veg og viftet med pistolen. Soldat Waage ble tvunget av tyskerne til å
være veiviser, med pistolen i siden måtte han gå forrest. Straks
tyskerne satte seg i bevegelse fikk de ild mot seg, to mann bak Waage
falt. Fienden måtte trekke seg tilbake med tap. Kanonskjoldene som sto
på kaien brukte man til dekning, men ble en dødsfelle. Den norske
kryssilden feide inn i skjoldene, rikosjerte rundt i dem og drepte flere
tyskere samt håndverksformann Hjetland. Også en gast, H. T. E.
Thorvaldsen, tilhørte Marinens flystasjon på Flatøy, ble drept av
kryssilden. Soldat Waage fikk sår av en rikosjett i skulderen. Noen
tyskere hadde klart å komme seg opp fra kaiområdet. Da de norske
mitraljøsene ikke hadde flere skudd igjen, fikk fienden ildoverlegenhet
og nordmennene måtte vike. Styrken fra Kvarvepynten forente seg snart med
styrken som angrep fra Hestviken. Den avdelingen som var landsatt i
Skålevik gikk mot LV-batteriet og falt deretter Kvarven fort i ryggen.
Situasjonen fremsto etter hver håpløs. En tysk soldat stakk hodet inn i
underoffisermessen der kommandanten sto i samtale med sjef IR 10, oberst
Østby om forsterkninger. Fortet måtte overgis, og festningen
kapitulerte. Ordren om dette nådde ikke Hellen fort, sambandet var
ødelagt av tyske bomber, men luftvernbatteriene fikk ordren.
Norge fikk ikke flere falne på
Kvarven enn de to i Hestviken. Av sårede var det 10-12 mann, soldat A. L
. Olseth så alvorlig at han døde av skadene 8. mai 1945.
Kompaniet fra Ulven kom frem
for sent, og stoppet etter ild fra fly ved Nygård kirkegård. Her gikk
kompaniet i stilling inntil det overga seg ved første kontakt med
fiendens bakkestyrker. Admiralen forlot Marineholmen kl. 04:30 for å
opprette si kommando på Nesttun. Oberst Willoch fikk ikke melding
om dette. Marineholmen ble besatt uten motstand litt etter kl. 06:00. Det
samme gjaldt Bergenhus og DKV-stabskvarteret. DK-sjef med stab og sjef SFD
2 med stab dro om morgenen 9. april med samme ekstratog fra Nesttun til
Voss.
Litt før kl 04:00 fikk 21 cm
batteriet på Hellen ordre om å beskyte et fartøy i retning Knarrvik.
Hverken orografoperatøren eller retterne på kanonene så målet i
kikkertene. Fortssjefen så fartøyet glimtvis i sin prismekikkert. Etter
en tid hadde det lysnet og målet kunne sees i kanonenes kikkerter, men
orografoperatøren så fortsatt ikke fartøyenes vannlinje. Ca kl. 04:40
åpnet derfor fortssjefen ild på bedømt avstand. Kanon 1 klikket 3
ganger og gikk ut, men etter en tid var den klar igjen. Av de skudd som
man avfyrte fra de andre kanonene var det observert to treff. Da Kvarven
hadde sluttet å skyte ca. kl 05:00 ble fortssjefen på Hellen i villrede
om situasjonen og ringte artillerisjefen for å få vite årsaken. Det ble
opplyst at batteribesetningene hadde gått i nærforsvar i Kvarvenbakken.
Fortssjefen tok kontakt med sambandssentralen ved SFD 2 for å få vite om
han skulle fortsette å skyte. Han fikk opplyst at Marineholmen var
kringsatt og Bergen inntatt, men ildgivningen skulle fortsette. 21 cm
batteriet på Hellen åpnet ild kl 06:06 mot krysseren "Köln"
utenfor Laksevåg, avstand ca 4600 meter. Det skulle skytes inn med kanon
1. Skuddet gikk, men rekylbremsen ble ødelagt og kanonen var ubrukelig.
Ilden fortsatte med de andre kanonene, og etter to skudd var batteriet
innskutt. Fortet hadde allerede hatt flyangrep, ved ildåpningen ble
angrepene intensivert. 6 fly angrep på en gang med bomber og
mitraljøseild. Kanon 2 meldte at mekanismen var vanskelig å åpne/lukke.
Nye bomber og ild fra mitraljøser ødela batterisambandet. En bombe traff
brakken som huset telefonsentralen og ødela den. All samband med omverden
var brutt. En skuddbyge fra en mitraljøse drepte sersjant H. O.
Tjelflaat. De norske mitraljøsene skjøt på flyene, men måtte her - som
andre steder - konstantere at virkningen var dårlig. Flyangrepene var
harde og fortsjefen beordret alle i dekning i en tunnel ved kanon 1.
Kommet til tunnelen fikk fortssjefen høre at en bombe hadde truffet kanon
3, og at de fleste antagelig var drept.
Kanonkommandør på kanon 3 var
fenrik S. Dalene. Kanonen hadde 9 april mangelfull betjening p.g.a. sykdom
og en mann permittert. Som telefonmenn måtte to kokker (ikke stridende)
brukes. Bruk av kanonen ble hemmet av flyangrepene. Etter ildåpning kl
06:06 mot "Köln", ble fortet beskutt fra krysseren, men
granatene gikk i fjellet under fortet. Under skytingen var kanoen stilt
på tvers av standplassens lengderetning. Skudd fra flyenes mitraljøser
smalt i betongen rundt kanoen. Høyderetter ble truffet og kunne ikke
fortsette arbeidet. Kanonkommandøren overtok, og ba soldaten gå og få
førstehjelp. Han var kommet til trappen fra øvre til nedre standplass da
en bombe detonerte midt i nedre standplass, ca 6 meter bak og 2 meter
lavere enn kanoen. Hele ammunisjonsgruppen og den sårede høyderetteren,
i alt fem mann, ble drept momentant. De øvrige var mer og mindre såret,
en alvorlig.
Fortssjefen tok med seg en
soldat (Hanchen) til kanon 3 for å se om noe kunne gjøres. De fant en
soldat som det var liv i (M. Mikkelsen), han hadde fått knust høyre albu
og mistet mye blod. Mikkelsen ble foreløpig forbundet og tatt med til
tunnelen. Det var liv i noen flere. Fenrik Dalene var blitt slengt inn i
kanonskjoldet av lufttrykket og lå bevisstløs der. Sersjant A. F.
Bødker (NK i mitraljøsetroppen) hadde vært inne i kanonens håndmagasin
for å hente mer ammunisjon til en av mitraljøsene. Håndmagasinet hadde
jernluker foran åpningene mot nedre standplass. Ved bombetreffet ble
sersjanten kastet mot betongveggen og mistet bevisstheten. Jernlukene
hadde stanset splintene, Bødker hadde kun slagskader, bl.a et sår i
bakhodet. Etter en tid kom fenrik Dalene til bevissthet,. Han kunne ikke
se, men etter å ha fått bort blodet med hånden, så han ganske brukbart
på det høyre øyet. Det luktet brent krutt, han fant det best å komme
vekk. Han gikk bort fra kanonen, men var fortsatt i ørske. Sersjant
Bødker, som også hadde kommet til seg selv, var litt bedre faren. Han
fikk se fenriken "løp" i ville med ansiktet dekket av blod.
Sersjanten fikk tak i ham og ved et nytt flyangrep fikk de kastet seg ned
i en stikkrenne mens kulene pisket opp bakken rundt dem. Begge kom fra det
uten nye skader. Fenrik Dalene ble lagt inn på Betanien sykehus samme
dag, men etter 2-3 dager dro han mot legens råd til Voss for igjen å
melde seg til tjeneste. Det samme gjorde også sersjant Bødker.
Under kampene om morgenen så man et
fartøy som seilte nordover fjorden og svingte inn mot Eidsvågneset. Fartøyet
førte tropper som skulle innta Lv-batteriet på Øyjord og Hellen fort. Fra
Eidsvågnestet opererte en tysk student som veiviser for styrkene mot
Øyjordbatteriet. En annen avdeling skulle settes i land for å ta
Sandviksbatteriet, som tyskerne trodde var oppsatt. Under gange mot landingsstedet
ble ildgivingen fra Hellen observert. Tyskerne trodde dette var
Sandviksbatteriet. Styrken ble satt i land lengre vest enn bestemt og rykket
derfra mot Hellen.
Øyjorbatteriet, som hadde fått
ordre om ildopphører, overga man. Den tyske styrken fortsatte mot Hellen. Her
hadde fortsjefen satt opp en transport mot Bergen med sårede, kjørt av
sersjant Løberg. I Helleveien ble han stanset av tyskerne. Sersjanten klarte å
komme seg unna, tilbake på fortet og rapporterte til fortssjefen. Da han så
seg om, observerte han tyskerne på høydene i nord og øst for fortet. Med en
styrke under fremrykking mot fortet i Helleveien var fortet helt omringet, og
fortssjefen overga fortet kl 07:35, ca halvannen time etter at Kvarven ga seg.
På Hellen fort ble en sersjant (Tjelflaat) og fem menige drept. De falne
soldatene tilhørte kanon 3. Disse var : H. Isdahl, H. A. Lundekvam, O. B.
Monsen, U. Nistad og L. B. Olsen. En fenrik, en sersjant, en korporal og 6
menige ble såret, to av dem alvorlig. Fenriken, korporalen og fire av de menige
kom fra kanoen 3.
Etter tyske og norske kilder var de
tyske tap under angrepet på Bergen følgende :
"Bremse"
(artilleriskoleskip) fikk et treff av en 21 eller 24 cm granat som gikk tvers
gjennom forskipet uten å detonere. Fartøyet trakk seg ut av kampen. Antall
drepte og sårede ombord ikke kjent.
"Königsberg" (lett
krysser) fikk tre treff av 21 cm granater, ett som havnet på dørken i
maskinrommet uten å detonere. De andre to treffene ga så store skader at
fartøyet ikke var sjødyktig. Antall sårede og drepte ombord ikke kjent. Alle
treffene kom fra 21 cm batteriet på Kvarven. Fartøyet ble senket av britiske
fly dagen etter.
"Karl Peters" (moderskip
for S-båtene) fikk et treff i formasten, men granaten detonerte ikke. Fartøyet
gikk deretter innunder land og ble liggende inntil kampene var over før den
gikk inn til Bergen. Antagelig ingen drepte eller sårede ombord. Sannsynligvis
truffet av 24 cm. haubitserbatteriet på Kvarven.
"Köln" (lett krysser) fikk
antagelig to treff med mindre skadeomfang. Antall drepte og sårede ombord ikke
kjent. Begge treffene fra 21 cm batteriet på Hellen.
To S-båter skadet og ute av drift en
tid. Muligens oppstått ved passering av Lerøy fort.
To av de tre Lv-batteriene ble
overgitt til tyskerne. Lv-batteriet på Sletta, under fenrik Welle-Strand avmarsjerte
og sluttet seg til de norske styrkene på Voss.
Fra Kvarven ble de norske soldatene
marsjert til Marineholmen hvor de ble internert ombord i
"Nordstjernen" og "Mørejarl".
Fra Hellen fort kom fortsbesetningen
via Bergenhus til fartøyene. Også personell fra Marinen og Hæren fikk
internering ombord.
Den 16 april ble krigsfangene
overført til Bergenske Dampskips Selskaps fartøyer "Jupiter" og
"Leda" som man ankret opp i Eidsvågsbukten nord for Bergen.
Hjemsendelse av krigsfangene begynte med de menige den 14. mai, de siste som ble
hjemsendt var yrkesoffiserene, de dro 12. juni 1940.
Fro forskjellige hold, bl.a fra MUK
46, er det etter krigen rettet kritikk mot kommandanten på Bergen festning i
1940. Det er imidlertid et faktum, at den eneste militære enhet som tilføyde
fienden tap ved angrepet på Bergen 9. april 1940 var Bergen festning og
avdelinger som var under Bergen festnings operative kontroll. Miner lagt av M/L
"tyr" ga tap hos fienden de nærmeste dagene etter angrepet.
|