Allerede i 1912 hadde daværende kommandant, oberst J. Færden, uttalt at hovedbatteriene (21 cm kanoner og 24 cm haubitser) var foreldet og måtte utskiftes. Ingen nevneverdige forbedringer var gjort siden, og vedlikeholdet var lagt på lavmål fordi der forelå planer om flytting av kanonene til mer fremskutte posisjoner.

Besetningen 9/4-40 var nylig skiftet ut. Deres tidligere militærtjeneste var stort sett 48 dagers rekruttskole for 15 år siden, og det meste av det befal som rykket inn 1. april hadde ikke vært i tjeneste siden 1918. Noen få av oss unge hadde stått i tjenesten siden august 1939. 21 cm kanonene hadde ikke skutt med stridsammunisjon siden århundreskiftet. I denne situasjonen, og med den mangel på selvtillit som den innebar, skulle vi altså møte den best utviklete militærmakt i Europa.

Så får vi da se på hvordan det  hele foreløp, og jeg beretter, som kanonkommandør ved haubits nr. 1 av 24 cm batteri på Kvarven.

Skarpladde kanoner
Den 8. april løp det inn meldinger og rykter om britisk minelegging og tyske flåtebevegelser som skapte en nysgjerrig spenning blant besetningen. Det ble lyttet ivrig på radioen og muligheten for at det kunne gjelde oss, ble naturligvis diskutert. Etter mørkets frembrudd ble befalet samlet i batterisjefens (kaptein Kristen Haugstad) kombinerte kontor og forlegningsom . Han fortalte at situasjonen ga grunn til skjerpelser og at kommandanten hadde gitt ordre til at bestrekket skulle taes av kanonene, nattsiktebelysningen prøves og et visst antall prosjektiler heises til beredskap i øvre kanonstand. Det skulle vise seg at det var godt, for kanonens betjening var bare 8-9 mann av 13. Da dette var utført, gikk vi til køys, men med den bevissthet at vi nok kunne vente oss en nattøvelse.

Alarmklokken vekket oss da også kl. 01:30 og kanonen ble raskt besatt etter ordre og rutine. Ordre om lading kom fra batterisjefen og en undring meldte seg :"Skal vi virkelig lade med skapt?" spurte en av betjeningen. Etter noen tvil bekreftet jeg dette - jeg syntes nok at det var å drive øvelsen noe langt.

Det ble lang tids venting for oss, og vi ble utålmodige p.g.a. denne "hensiktsløsheten". Etter en tid kom batteriets nestkommanderende ned til oss og fortalte at batteriene i ytre Oslofjord allerede hadde vært i kamp med fremmende krigsfartøyer, og enten samtidig eller senere fortalte han at et krigsfartøy hadde passert Lerøy fort på vei innover.

Ildordre
Vestre byfjord ble belyst med lyskaster, og belysningen var ikke kontinuerlig, men vaklende. Første fartøy kom i lyskjeglen, men 24 cm btt. hadde fått mal nr. 2. Ildordre ble gitt og vi fyrte.

Som kanonkommandør skal man se etter at betjeningen går greit, og gi avfyringsordre. Vi fikk endel vanskeligheter. Ordretelefonen fra batteriets kommandoplass falt ut, men retteren fikk avstandene (retteren, korporal Olav Fosse var usedvanlig dyktig) fra kommandoplassen. Disse kom imidlertig for fort (hver 24 m's forandring) og det var for hurtig til å gjøre alle inntillingene. Vi måtte improvisere ved å "forskutere" avstandene - i ett tilfelle til 2800 m og vente til den ble gyldig. Dette forsinket oss.

Noe forstyrret ble vi også av at et dansk handelsfartøy kom i skuddfeltet, og vi vek tilbake for denne risikoen. Betjeningen var ivrig. Trallen med ca. 150 kg prosjektil ble kjørt for fort i øvre kanonstand, og veltet, og vi fikk bry med å få det på trallen igjen.

Da ordretelefonen sviktet, måtte jeg som kanonkommandør fram til brystvernet for selv å observere nedslagene. Haubitsen er meget kortløpet, og jeg ble ikke oppmerksom på at mitt hode var ved siden av kanonmunningen da skuddet gikk. Hørsel og syn ble borte for en stund.

Da fartøyene besvarte ilden, holdt vi oss bak skjoldet, magasinbetjeningen i nedre kanonstand (de var egentlig "arbeidsledige") to dekning i en hule i fjellet nær ved. Magasinsjefen holdt seg på sin plass ved sin kran. En del leirpersonell (ikke stridene) hadde samlet seg på en høyde bak, for å "se på". De ble jaget bort.

Vi fikk avfyrt i alt fire skudd (med et femte ladet) da denne duell var over. Betjeningen hadde hatt en ukes trening og hadde aldri skutt før, men arbeidet metodisk, om enn sent, og uten synlige tegn til frykt.

Ifølge korporal Fosse som hadde øyekontakt med målet, hadde haubits nr. 1 fulltreffer i skip med forholdsvis langt akterdekk. "Vi kunne se flammene slå ut, hvor etter skipet snudde og gikk opp under land ved Godvik", sier han.

Amatører mot overmakten

Betjeningen ble nå beordret oppstillt ved brakkene. (Korporal Fosse, som var blitt rødøyet av kruttrøyken inne i skjoldet og medtatt av sin utsatte stilling, ble satt igjen som vakt ved kanonen) En håndfull geværskudd ble utlevert til hver, og vi marsjerte ned Kvarvenbakkene med batterisjefen i spissen. Søvnløse og oppskakede skulle vi nå, uten hjelmer, uforberedt og med minimal bevæpning forsvare Kvarven mot tyskernes landsetning. Uten trening i infanteristrid skulle vi møte verdens beste infanterister.

Vi begynte å føle alvoret og knærene ble myke, men vi marsjerte etter takt og orden. Forsvarstilling ble anvist oss i skråningen på nordsiden av Kvarvebakken. Da vi hadde lagt oss på magen i skuddstilling med våre geværer, oppdaget vi at vi intet skuddfelt hadde. Brakebusker og trær var det vi så foran munningen (og vi følte vel også en trygghet ved det!). Kontakten mellom oss fra haubits nr. 1 var så noenlunde, men de andre hadde vi mistet.

Vi fikk se oberst Willoch da vi lå der. Han kom gående i Kvarvebakken for å ta forholdene i øyesyn. Han virket ubesvært og oppreist, og det virket beroligende på oss. Hva han tenkte på , vet vi ikke. Kanskje var det om han virkelig kunne ta ansvaret for dette, eller om det egentlig var hans sak å ta dette ansvaret. (Han skulle senere komme til å trenge den egenskap å stå oppreist og være den som måtte tåle støyten)

Ordonans ble sendt avsted for å forklare vår unyttige stilling. Men nå begynte ting å skje ! Sansedøvende smell begynte i grantopphøyde og splinter smalt mellom trestammene. Vi var kommet under dekningsilden (fra fartøyene) for de fremrykkende tyske infanteristene. Ordonansen kom tilbake. Gjennom en fenrik hadde han fått batterisjefens ordre om at vi skulle trekkes opp mot svingen nedenfor 21 cm batteriet og ta stilling der.

De tyske flyene svingte over og skjøt, og geværer og mitraliøser knitret i området ovenfor oss. Etter hvert hadde jeg fått dobbelt så mange rundt meg som jeg begynte med.

Ilden opphører

Et underlig og ukjent hornsignal gjallet plutselig over kvarven. Knitringen fra geværene stanset et øyeblikk, men begynte så igjen. Jeg hadde blåst i guttemusikk og kjente signalet "Ilden opphører - og du - skal ikke - skyte mer". Signalet lød på ny, og der ble et øyeblikk stillhet før knitringen igjen begynte.

Vi kom oss etter hvert opp mot svingen ved 21 cm, og var blitt 15-20 mann som trakk under trærne så flyene ikke skulle se oss. Jeg hadde fortalt dem hva signalet betydde, og enkelte av oss tok med skjelvende hender fram en beroligende røyk. Min ladde colt pistol hadde jeg med lett hjerte puttet i hylsteret.

Den første tysker, en andpusten og illsint offiser, dukket plutselig opp bak en stabbestein noen meter fra oss. Han skjøt over hodene våre og fikk hjelp av noen maskingeværer. "Hände hoch" skrek han, og viste hvordan vi skulle gjøre det. Han stillet oss med pistol i hånd opp på tre rekker på veien. Armene våre var trett, så vi fikk holde dem på hodet. Offiseren og to med maskingeværer gikk bak oss, og jeg alene forrest.

Så var det marsj forover mot 21 cm kanonen som levende dekning for de tyske maskingeværer. Synet av disse menn virket som sjokk på oss - som menn fra månen, med dype hjelmer og håndgranater i beltet og støvlene. Raske og maskinmessige bak sine effektive våpen. To tyskere med maskingeværer ble brakt fram til høyre for oss. etter noen korte serier mot 21 cm kanonen ble maskingeværet taust - jeg så til siden. Begge skytterne hang blodig over sitt våpen med fulltreffere gjennom hjelmen. Nytt maskingevær ble brakt frem og marsjen og skytingen fortsatte. Noen meget unge tyske soldater med rødt korsbind på ermet la sine død kammerater på båre. disse unggutter hadde store, skremte øyne som det er vanskelig å glemme.

Senere - i fangeleiren, ble jeg trukket tilside av to av våre soldater som sa at de trodde at jeg hadde sett at det var de som hadde skutt de to tyskerne. Jeg måtte love å ikke fortelle det til noen. Følte de seg som mordere ?

Nedslåtte fanger
Etter at tyskerne hadde fått hånd om 21 cm batteriet, ble fangene samlet i et tunnelhull nederst i Kvarvenbakken. Den tyske general kom om formiddagen for å ta i øyesyn sine troppers erobringer. Det var en lurvete, ubarbert og trett gjeng han fikk se. Hans velpussede blankhet og arrogante blikk sved dypt i brystet. I lange kolonner ble vi marsjert til Marineholmen. Nederlag og svikt lå i våre sinn og det var ikke lett å se opp og møte blikket til dem vi passerte underveis.

På Marineholmen ble vi stillet opp og tellet i grupper på ti og plassert i logi i gamle "Nordstjernen". Sinte sjäferhunder ble paradert rundt i leiren, og maskingevær ble dunket demonstrativt i dekket ved sengetid.

Senere ble vi overført til "Leda" og "Jupiter" i Eidsvågsbukten. Der satt vi i nær på to måneder, og hørte rykter og sannhet om hinannen, men tyskerne staget seg fremover hele landet mot den improviserte motstand. I de dagene da England trakk de siste restene av sin kontinentalarme hjem over Dunkerque, og stod alene igjen mot Nazi-Tyskland, ble vi sluppet fri fra krigsfangenskapet.

I ettertid har vi kanskje ikke så stor grunn til å være nedslått over den forsvarskamp vi den gang måtte "ta på sparket" ved Bergen Festning. En krysser ("Königsberg") og et artilleriskip ("Bremse") fikk betydelige skader, og et moderskip ("Karl Peters") ble truffet. Dette var de resultater sjøforsvaret kunne notere seg den natten mot den tyske krigsflåte på Vestlandet. I landet ellers var det også våre kystfestninger som i hovedsaken måtte stå for resultatene mot invasjonsflåten. Dette er også et interessant trekk at det, trass i de planer som forelå, var de innstrukne (ennå ikke fremskutte) anlegg som oppnådde resultater. (Oscarsborg, Odderøya og Kvarven).