Kystfestningene manglet Infanteri.
Av Olaf Kvammen, NK Bergen Festning 9. april 1940 :
Troppen min - en liten flokk ikkestridende kystartellerister lå i
forsvarsstilling i Gravdal på morgensiden 9. april 1940. Vi hadde fått vårt
forsvardsoppdrag, og ventet på fienden.
Situasjonen virket forvirrende og på en måte uvirkelig. Ingen
orienterte oss, men fra stillingen fikk vi et visst innblikk idet som foregikk.
Øyner og ører oppfattet ildtunger og drønn fra Kvarven og Hellen-batteriene,
bombekvin og maskingeværild fra de tyske flyene, røyk og motorlarm fra de
tyske krysserne som seg inn på Bergen havn, og så kvinene fra granatene som
gikk over våre hoder.
Vi merket til vår forundring at de store kanonbatteriene våre sluttet å gi
ild da de tyske krigsskipene lå mest utsatt. Senere fikk vi vite at
batteribetjeningen måtte forlate kanonene for å ta imot fiendens infanterister
som angrep over land.
Vi skjøt med våre Krag mot landgangspartier i Hesteviken. Noen få tyske
soldater med stålhjelm og maskinpistol dukket opp bak noen tuer i nærheten av
stillingene. De forsvant som "ånd i en fillehaug" da de fikk føling
med skuddene våre, det eneste som var egnet til å oppmuntre oss var natten.
Vi så det hvite flagget som beveget seg sakte fra Hesteviken mot Kvarven.
Dette satte oss i undring ? Vi forsøkte å finne ut ved å telefonere til
Kvarven, men ingen svarte.
Så lød det kjente hornsignalet fra Kvarven : "Ilden opphører".
Hva betydde dette ? Hadde tyskerne oppgitt kampen ? Ingen viste riktig, bare
håpet. Spredte geværskudd og en eller annen maskingeværsalve forsatte å gi
gjenlyd fra Kvarvenbakken, men skuddene lød skjeldnere og skjeldnere og ble til
slutt borte. Alt ble så forunderlig stille. Vi ble liggende, timesvis syntes
vi, uten å forstå hva som foregikk.
Men så gikk den grufulle virkeligheten opp for oss, fienden samlet fanger.
Noen av våre kamerater var ikke lengre frie menn : Skulle vi vente på vår
tur, eller skulle vi forsøke å komme oss unna ? Vi maktet ikke lenger å tenke
klart, vi følte oss som lammet. Vi syntes at hele vår verden hadde gått
under. Framtiden virket med ett så usikker. Våre uklare tanker fortalte oss at
vi hadde mistet et verdifullt eie - vår frihet, og det verste av alt - vi
følte straks at det var selvforskylt. Vi ante at vi kunne bebreide oss selv -
våre myndigheter og hver enkelt av oss - for det som hadde hendt.
Jeg mener at nederlaget i Bergen i særlig grad skyltes tre viktige forhold,
nemlig :
De viktigste kystbatteriene på Kvarven og Hellen manglet et skikkelig
forsvar mot landsiden. Festningens artilleri hadde allerede tilføyet fienden
viktigste krigsskip - de to krysserne - store skader da ildgivingen måtte
innstilles.
Betjeningene måtte forlate sine kanoner for å forsvare seg mot tropper som
angrep over land, og dette skjedde i det øyeblikk da de tyske krigsskip lå
mest utsatt for vårt artilleri - da deres skjebne burde ha vært beseglet.
Det er sårt å tenke på at festningen var tildelt to landvernskompanier som
skulle ta seg av nærforsvaret på Kvarven og Hellen, mens Sjøforsvarets
sentrale ledelse fant at det ikke var behov for kompaniene og bestemte at de
skulle sendes hjem en tid før 9. april.
Det er også sårt å tenke på at marinens depotstyrker i Bergen ikke var
slik øvet og utrustet at de kunne benyttes til å forsterke nærforsvaret på
Kvarven og Hellen.
Våre styrker hadde ingen samlet ledelse. Etter min mening var vi sterke nok
til å slå ut tyskerne i Bergen, men styrkene våre ble ikke satt inn. Bare
Bergen festning tok for alvor opp kampen mot den inntrengende fienden. De andre
avdelingene sto enten passive eller dro seg tilbake fra kampområdet - noen
bevoktningsfartøyer, mineleggere og en flyavdeling etter å ha gjort spredte
utfall mot fienden.
Seier burde ha vært vår om alle avdelinger - uansett forsvarsgren - straks
hadde vært satt inn mot fienden etter en samlet plan, men vi manglet en felles
leder som kunne få i stand noe slikt. I Bergensområdet handlet de forskjellige
sjefer etter eget forgodtbefinnende og på høyst forskjellige måter.