Edvard Riisøen som var mitraljøseskytter forteller :

Den 8. april hørte vi i radioen og leste i avisene at der var observert mellom 50 og 100 tyske krigsskip på vei nordover gjennom Øresund og Storebelt. Dagen før var det engelskmennene som hadde lagt ut minefelter i norsk territorialfarvann for å stanse malmskipingen over Narvik til Tyskland, vi ventet derfor et større sjøslag mellom engelske og tyske stridskrefter utenfor den norske vestkyst, men noe direkte landgangsforsøk fra noen av partene tenkte vi på. Da jeg kom tilbake til Kvarven etter permisjon kl 22.00 den 8. hørte jeg at der var satt vakt ved kystvernets kanoner for natten og at skarpt var brakt på plass klar til kamp. Vi skjønte at situasjonen var alvorlig, men hadde ikke den minste forutanelse av at bare noen timer senere skulle Norge være innblandet i krig. Vi gikk tisengs i 23.00 tiden og sov godt som alminnelig.

Klokken litt over 4 neste morgen ble jeg vekket av at "Villaen" ble rystet av sterke kanodrønn, det ene etter det andre i hurtig rekkefølge. Vi satte oss opp i sengene og lurte på hva dette var, jeg tittet ut av vinduet og så i den svake grålysningen et stort krigsskip som hadde rundet Kvarvepynten, sige innover på Byfjorden og et stykke etter fulgte et par mindre fartøyer. Jeg skjønte med en gang at det store ikke kunne være noe norsk skip, skjønt det var vanskelig å avgjøre i mørket. Vi trodde på det tidspunktet dette enten var tyske skip som søkte ly mot en engelsk overmakt og at vi beskjøt engelske forfølgere, eller at det var kommet så langt inn mot byen, vi var i kamp med, kunne vi ikke tenke oss. Imidlertid begynte vi med en gang å stå opp og samtidig kom vår sersjant Fasting, inn og sa vi måtte gjøre oss klar og ikke bruke lys. Kanonskytingen fortsatte stadig og satte oss i en uhyggelig stemning i mørket, vi hørte at det var med våre egne 21 cm kanoner der ble skutt, men visste utover det intet da vi gikk ut og betraktet skipene mens vår sersjant i telefonen prøvde å få forbindelse med vårt batteri på toppen for nærmere ordre. Mens vi sto utenfor "Villaen" kom plutselig en motortorpedobåt med stor fart langs land like innunder oss og gikk inn i Hestviken. Vår første innskytelse var at den var tysk, men da den straks etter kom tilbake var det blitt såpass lyst at vi kunne skimte flagget og tok det da for norsk, idet det tyske marineflagg har stor likhet med det norske. Dette gjorde at vi fremdeles ikke hadde forståelse av hvor alvorlig situasjonen var. Sersjanten fikk imidlertid ikke forbindelse med batteriet og vi bestemte oss da til å komme oss oppover til stillingene så fort som mulig.

På vei oppover snarveien så vi at det ble skutt fra de tyske skip på Byfjorden og så glimt fra Hellen som viste at denne festningen beskjøt skipene, først da skjønte vi virkelig hva som var på ferde og sprang videre. På plassen ved 12. traff vi et par kystartillerister som fortalte at tyskerne alt hadde gjort landgang på Kvarven, samtidig hørte vi mitraljøse ild og geværskudd bak oss. Vi sprang direkte til huset hvor mitraljøsene våre sto og da nøkkelen ikke var å finne, slo vi inn døren med en stor stein. Vi tok 3 mitraljøser med oss og fortsatte opp til batteriet, hvor kanonbetjeningen allerede hadde vært en god stund, idet deres barakke ligger like ved og de var kommet ut med en gang skytingen begynte. Disse hadde hatt utsyn til kampen og kunne fortelle oss flere detaljer, de hadde sett de tyske krigsskip komme innover og viste at våre batterier hadde hatt flere fulltreffere, bla. hadde de hørt sårede tyskere jamre seg ombord i en av båtene etter en treffer. Et av deres skip skulle også være satt i land i Godvik, de det var sterkt skadet. Vi hørte også at tyskerne hadde gjort landgang i Skålevik og mitraljøsene og geværskudd lød nå fra flere kanter innimellom kanondrønnene. Et par man ble sendt ned til haubitzeren etter ammunisjon til mitraljøsene og kunne, da de kom tilbake, fortelle at tyskerne hadde fått en fulltreffer på en av våre kanoner og at flere man var drept og såret, en granat hadde eksplodert ikke langt fra dem på veien tilbake. Vi fra "Villaene" hadde ikke våre geværer med oppover, men kanonfolkene hentet sine i barakken, der var dog svært lite geværammunisjon. Det var nå lysnet helt og vi så et fly kretse i nærheten, det ble ringt til vår sentral og det ble oppgitt at det var to norske fly i luften og det sannsynligvis var det ene flyet vi så. En kort stund etter så vi imidlertid et par fly i vestlig retning og et av dem syntes å beskyte det norske, som derpå hurtig forsvant mot Flatøen. Flere tyske fly kom så nærmere mot oss og vi fikk ordre fra sentralen om ildgivning, det ble skutt noen skudd fra kanonene mot flyene, som nå begynte å gå svært lavt og kretset over oss, rundt Løvstakken, Lyderhorn, over byen og Byfjorden. Vi så også at de skjøt fra de andre luftvernbatterier, et par av flyene begynte å gå i meget lav høyde rett over hodene våre og benyttet mitraljøsene. Vi hadde 3 mitraljøser oppstillt, men den ene var oppstillt til dekning av Skålevikstrappen. Vi hadde også endel geværmenn for å beskytte oss mot de tyske landgangstropper fra Skålevik som vi kunne høre stadig nærmere og hyppigere ildgivning fra. Vi hadde således bare to mitraljøser til bruk mot luften og benyttet disse så godt vi kunne. Jeg var skytter på den ene og kom litt sent i gang med den første serien, idet tre'eren som skulle trekke i båndet i beflippelsen som hadde dekket seg bak meg  da flyet styre rett mot oss. Da flyet  like etter kom tilbake var vi imidlertid klar og jeg fikk inn en meget bra serie, som det etterpå ble meg fortalt av de andre utvilsomt rammet flyet for en stor del, idet sporlysene gikk rett på målet. Gjentagne ganger duret jagerne like henover oss med høy hastighet og vi ble stadig beskutt av flyene. Vi måtte være svært forsiktige når vi fra en side hurtig dreiet våpenet rundt, så vi ikke skulle løsne skudd mot våre egne folk rundt oss. I mellomtiden hadde kanonene skutt ett eller annet skudd mot flyene som stadig gikk for lavt for dem, vår høydemåler sto ved telefonen hele tiden i forbindelse med sin bistasjon på høydedraget bortenfor Skålevik, men plutselig ble forbindelsen brutt og en stund senere  kunne vi se flere skikkelser bevege seg der borte og en stor hakekorsfane ble reist i været. Kanonene var etter det gjort praktisk talt ubrukbare, idet høyden ikke kunne tas, det ble skutt et par ganger med dem. men uten sjanse til å treffe. Den ene kanonen ble også instillt mot tyskerne ved bistasjonen, men den ble ikke avfyrt da vi tenkte på våre egne soldater som sannsynlig ble holdt som fanger derborte. Vi ringte til krigssentralen på Kvarven og ordre om å stanse ildgivningen, vi slo oss ned på bakken og sendte et par mann bort på kanten mot Hestviken, idet vi stadig hørte intens skyting på forskjellige kanter rundt oss. Da vå stilling var meget utsatt hvor vi sto, idet vi lett kunne bestrykes av de fremmende flytyskere gikk vi i dekning i ammunisjonsgangen. Imidlertid fortsatte skytingen og da vi hørte fly over oss begynte sersjant Fasting å skyte med den ene mitraljøse og jeg og et par mann til gikk ut og betjente den andre. Flyene besvarte ilden og vi hørte etterpå at de også hadde sluppet ned et par bomber som rammet lengre nede i nærheten av øvre spisekjøkken. Vi så også da vi sto ved mitraljøsene mengder av sporlys fare forbi oss ett ved mellom oss og kanonbarakken. Det kom så fornyet ordre om å stoppe all skyting og vi gikk da alle i dekning i ammunisjonsgangen, her hørte vi sterk ild like over oss hele tiden, idet tyskerne fra Skålevik sannsynligvis skjøt vedvarende for å dekke sin fremrykning mot mulig motstand. Vi følte oss nokså utrygg hvor vi satt på kasser fulle av prosjektiler og løs jord og stein falt rett som det var ned fra taket, vi overveiet hvorvidt vi skulle sette sprengladninger i kanonene og ødelegge både dem om mitraljøsene, men da vårt befal ikke tok noen beslutning om det, ble det dessverre ikke gjort. Da det en stund senere ble litt opphold i skytingen rundt oss, gikk vi ut av vårt usikre oppholdssted og ned til kanonbrakken.

Etter en kort ventetid kom de første tyskere, de rykket forsiktig fremover fra kanten mot Skålevik. Vi begynte å gå ut døren og fikk straks ordre om å strekke hendene i været og ble drevet sammen i en flokk. Vi så med bitterhet på deres utrustning, hver mann hadde håndgranater stykket i støvlene og i beltet, en hel del bar maskingevær, beltet var fult besatt med ammunisjonsfutteraler, beholdere til gassmasker, fødevarer, etc., på hodet bar de hjelm og bløt lue og kappe på ryggen. De gikk med en gang inn og hentet ut alle våpen, mens vi måtte stå med hendene bake hodet. Da de hadde forvisset seg om at ingen av oss bar våpen unntatt offiserene, som foreløpig fikk beholde sine, fikk vi lov å ta hendene ned og bevege oss litt fram og tilbake, mens et par man sto vakt over oss. Klokken var vel 7 da vi overga oss, det gikk altså ca. 3 1/2 time fra vi hørte de første skudd og til tyskerne var herrer på Kvarven.

Det ble med en gang satt ut vaktposter på knausene rundt omkring og de fleste dro videre nedover, mens bare et fåtall ble igjen oppe hos oss. Noe av det første deres leder spurte oss om, var hvorfor vi hadde gjort motstand og skutt på dem, det hørtes nesten ikke ut som om de hadde ventet dette. De spurte også om det var noen batterier eller flere soldater ovenfor oss, idet de sannsynligvis fremdeles var redd for uventet angrep. De var for øvrig meget åpne, pratet, bød oss sigaretter og fortalte at de var kommet som venner for å beskytte våre nøytralitet og at hvis ikke de hadde rykket inn ville engelskmennene ha gjort det.

Stadig kom nye tropper forbi oss fra Skålevik, vi talte dem ikke, men det må vel ha vært nærmere 200 mann fra den kanten. Mange av dem så nokså slitne ut , de sa de var opprevet på fingrene. De brukte et sterkt språk mot engelskmennene som var voldsmenn og benyttet seg av alle metoder og skjøt på sivile mennesker, hvilket de benektet noensinne å ha gjort. Da jeg nevnte Polen og Tsjekkoslovakia til lederen ,en meget utiltalende person med briller, ble han meget opphisset og begynte å fortelle om polske grusomheter mot tyskerne. De hadde med seg en del sedler og plakater, trykket på norsk, som de viste oss og hvor det stod om grunnen til tyskerne hadde kommet og hvordan vi skulle forholde oss. Vi ble kommandert inn i barakken og et par mann etterlatt som vakter. De undersøkte våres geværer og spurte om forskjellige ting. De viste oss også sine egne våpen, og forklarte hvordan de fungerte.. Vi hørte et par nyhetssendinger på radioen, hvor vi hørte at alminnelig mobilisering var gått ut til hele landet.. Imidlertid ble vi plutselig nektet å høre mer på nyhetene, vi forsøkte å slå den på uten at vakten merket det, men vakten kom stadig bort og sa at han beklaget det, men han hadde sine ordre å gå etter og vi kunne bare få høre på musikk. Vi så gjennom vinduet at et av de tyske krigsskip allerede lå ved kaien til minelageret i Wallemsviken og hentet miner der til utlegging. Et etnisk skip med trelastforskaling på dekk kom også sigende inn i Hesteviken, hvor nøytralitetfargene i en fart ble overmalt og hakekorset ble heist. Det var sannsynligvis fylt med utrustning for tyskerne. Vaktene våre spiste noen hvite tabletter som de kalte for energitabletter og gnagde også i seg pølse og sjokolade som de hadde med seg.

Da en stund var gått ble vi marsjert ned til plassen utenfor befalsmessen, hvor hele kystartilleriet, offiserer og soldater var samlet. Det ble satt vakt på alle sider av oss og vi så også at overalt rundt i terrenget sto tyske poster. Hakekorsflagget vaiet ved alle kanoner og på fremskutte tropper rundt om. Like ved oss lot det til at de hadde sin foreløpige sambandssentral med radiosender og mottaker etc.

Av kystvernsoldatene fikk vi høre at de med sine kanoner hadde hatt en del treff på de tyske skip med sine kanoner, foruten den som angivelig var satt i land i Godvik, lå den store krysser "Königsberg", ved siden av kaien i Simonsvik med flere treff i seg, bl.a. ett 21 cm under vannlinjen som er det mest sårbare punkt. En hel del tyskerne skulle være drept ved disse treff. Flere av våre kanoner måtte etter hvert innstille skytingen, da vitale deler ble defekt. Vi hørte at tyskerne var landsatt flere steder på siden inn mot byen, bl.a. ved torpedobatteriet og ved Hesteviken. Kystvernets mitraljøsetropp ble sendt nedover for å ta imot tyskerne som kom fra Hesteviken og stilte inn sine våpen opp i skogen ved vaktstuen i Kvarvenbakken hvor de møtte tyskerne som kom fra flere kanter i terrenget på høyde med "Villaen". Dette hendte ikke lenge etter vi var sprunget oppover, men de norske måtte trekke seg tilbake for overmakten og et par av dem ble såret.

Arbeidsformann Hjetland kom nedover på motorsykkel og ble drept av en kule. En lastebil var kommet nedover med noen av de norske mitraljøsefolk og da sjåføren skulle snu bilen for å komme seg oppover igjen, ble det hevet en håndgranat inn i styrehuset og sjåføren ble drept. Kort etter fikk soldatene ordre om å stoppe ilden og de måtte overgi seg.

Vi ble holdt fanget her i flere timer mens tyskerne utfoldet en livlig aktivitet omkring med å sette seg inn i festningen og ordne seg etter overtagelsen. Vi begynte å ble meget sultne, da vi ikke hadde smakt mat hele dagen. Offiserene måtte også avlevere sine våpen og nøkler og annet som hørte festningen til ble krevd utlevert. Vi ble så opptalt og under bevoktning avmarsjert mot byen. Der ble vi opplyst at dersom vi foretok fluktforsøk underveis ville man ble skutt. Da vi passerte "Villaen" så vi at vindusrutene var knust og våre geværer lå henslengt utenfor, en del av dem brukket over ved kolbehalsen.

Det var en trist og tung marsj som fanger gjennom gatene i Laksevåg og rundt Solheimsviken til Marineholmen. Overalt holdt folk på å evakuere og komme seg ut av den besatte by med det nødvendigste av sine eiendeler.

Ved 17-tiden om ettermiddagen kom vi inn til Marineholmen og traff her andre krigsfanger, det var bemanningen på Hellen festning, luftvernet ved Øyjorden, en del marinegaster, befalselevene på Bergenhus og en infanteritropp fra Ulven på 120 mann. Disse siste var sent i lastebiler for å komme oss til unnsetning, men da de kom til strøket mellom Nygård og Gravdal var Kvarven allerede ferdig og de ble omringet og avvæpnet av tyskerne. Luftvernet ved Slettebakken så vi ikke noe til og jeg hørte senere at med en de fikk ordre om å innstille ilden satte batterisjefen Welle-Strand sprengladning i kanonene og satte til skogs og kom seg bvekk med sine soldater. Hovedstyrken på Ulven under ledelse av major Stenersen kom seg også bort i tide, også general Steffens, admiral Tank-Nielsen og endel andre offiserer.

Vi hørte av folkene fra Hellen at forbindelsen ut til dem hadde vært brutt og de hadde derfor fortsatt skytingen mot de tyske krigsskip utover den tid da de andre hadde fått ordre om å stoppe. Tyske fly hadde derfor sluppet bomber ned og fikk en fulltreffer på en av kanonene, hvor 6 mann ble drept og en del såret.