Mandag den 8. april 1940 kl 22 var det oppstilling, og mannskapet ble sendt til kanonene for å gjøre disse i kampklar stand. Presenning ble tatt av, nattsikte satt på og prøvet og kanonen for øvrig ettersett. 10 prosjektiler ble oppheist fra magasinet og plassert ved kanonen. Vakt ved kanonen ble utsatt, hvoretter det øvrige mannskapet gikk til ro.

Ca. kl 01:30 tirsdag 9. april ringte det alarm, og mannskapet, 8 eller 9 mann var kort etter på plass ved kanonen. Kanonen ble gjort klar og rettet inn mot Knarrevik, to mann ble satt til utkikk.

CA. kl 03:30 skimtet vi det første krigsskip ved Knarrevik-landet. Kanonen, som tidligere var blitt ladet, ble rettet inn, og jeg fulgte målet i siktekikkerten så lenge det var mulig. Skipet hadde stor fart og holdt kurs nokså nær søndre land. Da jeg ikke kunne få målet i kikkerten lengre på grunn av kanonens posisjon, meldte jeg dette av og ba om indirekte retning. Det ble så kommandert fyr fra kommandoplassen, men da jeg ikke hadde fått den indirekte retning, ble ikke skudd avfyrt ved haubitz I mot det første skipet. Jeg rettet da kanonen inn mot neste skip, og etter at avstanden var oppgitt og innlagt, avfyrte vi skuddet.

Det ble i alt skutt 4 skudd ved haubitz I, hvorav 2 etter min mening må ha vært treff. Ett skudd ble avfyrt med indirekte retning. Det femte skudd var ladet da ilden opphørte.

Det fjerde skudd ble rettet mot det siste krigsskip som kom inn. Dette skipet, et nokså langt fartøy med forholdsvis åpent akterdekk var blitt liggende stille omtrent midtveis mellom Hjelteskjær og Skålevik på tvers av løpet. Ved siden av skipet lå en mindre båt som jeg antok måtte være en av våre bevoktningsfartøyer. Kanonen var ladet og innstilt, men jeg ventet med å avfyre skuddet så lenge bevoktningsfartøyet lå der. Etter en kort stunds forløp forsvant bevoktningsfartøyet i retning mot nordre land så vidt jeg husker , og vi avfyrte skuddet som ble en fulltreffer i akterskipet. Vi kunne se flammer slå ut, hvoretter skipet snudde og gikk opp underland i Godvik.

Under siste del av skytingen kretset noen fly i lav høyde over kanonen og skjøt med maskingevær. Jeg kunne se nedslagene like foran kanonmunningen. Ennvidere var det ett granatnedslag fra krigsskipene i fjellveggen like foran kanonen, og en granat kunne jeg høre gå over.

Etter at  skytingen med kanonene var opphørt ble vi beordret til å hente geværene og ammunisjon ble utdelt, hvoretter mannskapene ble sendt nedover Kvarvenbakken for å møte fienden. En av mannskapene og jeg ble beordret til å forsvare kanonen, hvor vi oppholdt oss til ilden opphørte.

Den korte treningstid og derav følgende manglende ferdighet både for befal og menige gjorde selvsagt sitt til at ikke alt gikk som det burde og kunne ha gjort. Spesielt vil jeg nevne det forhold at man ikke hadde fått anledning til å trene hverken med indre kanon eller med stridsladning.

Jeg hadde imidlertid inntrykk av at kanonbetjeningen den natten med iver gikk opp i sitt arbeid og at hver på sin post utførte sine plikter på en etter forholdene utmerket måte.