Jeg hadde en bestemt følelse av at det flaggløse skipet som seilte nordover forbi pynten på Hellen festning til Eidsvågsbukten, hen mot midnatt den 8. april 1940 var fullastet med tyske soldater. Skipet som var på to-tre tusen tonn for med slokte lanterner, og ikke et liv var å se på dekk. Ah, du verden så løst eg hadde te smelle av en kanonkule i skutens bredside - men du vet, som menig var det ikke min sak å kommandere. Neste morgen  viste det seg at jeg fikk rett. Skult i lasterommene var der bort imot syv-åtte hundre velutstyrte tyske soldater, og de fikk vi hilse nærmere på tidlig neste morgen da de tok oss til fange ute på Hellen. Tyskerne gikk over fjellet fra Eidsvåg, og tok oss bakfra.

Odd Steffensen forteller, som den gang var kanoner på Hellen batteri, med tjeneste ved tredje - og øverste kanonstilling. En dramatisk opptakt til krig og okkupasjon opplevde karene ute på Hellen. Da kampene tok til ute på natten med ildgivning fra batteriets tre kanoner, var han sammen med fire andre på jobb i selve kanonstanden, i ferd med å heise tunge prosjektiler opp til stillingen. Under bomberaidene ble kanonstillingen truffet og Steffensens fire kammerater drept. Selv nådde han ikke frem til dekningsstedet - og slapp unne med en splint i bakhodet.

Da kampene sto utover natten til grålysningen tidlig på morgenkvisten, føltes det som å utføre et oppdrag, en jobb vi var forberedt på. Jeg ble sammen med om lag åtti andre kalt inn til nøytralitetsvakt i midten av mars - altså tre uker før invasjonen av Norge. I denne perioden ble krigshandlingene ute mer tilspisset, og meldinger i aviser og i radioens nyhetsendinger antydet tydeligere for hver dag at også Norden kunne bli trukket inn i handlingene. Det vi forberedte oss på var, når ville det komme til kamp. Det var liksom store, åpne spørsmål ute på Hellen festning blant oss innkalte i de dagene.

Da det så endelig brente løs, hadde De og Deres kamerater tre ukers militær tjeneste tid bak dere ?

Nei, vi som var innkalt til nøytralitetsvakt hadde forlengst førstegangstjenesten bak oss. Den avtjente jeg i 1928 på Kvarven i fire månder - pluss tre månder der som fast ansatt snekker der ute. I 1940 var jeg seksogtredve år, og altså en gamlekar å regne for. Helt uerfarne var vi ikke, selv om vi i den tre-ukers perioden før 9. april ikke hadde drevet med skarpskyting med kanoner for eksempel. Den militære trening må derfor karakteriseres som mangelfull - selv om vi, når det gjaldt, holdt ut så lenge det var praktisk mulig. Da batteriene ble bombet ut av funksjon, hadde vi ikke stort vi skulle sagt. Og da tyske tropper kom marsjerende ned fjellet mot batteriet, hadde vi ikke ammunisjon igjen.

Hva skjedde så, utover natten den 9. april 1940 - før bombetreffene satte stopper for ilden fra Hellen ?

Vel, det jeg husker er rent personlige erfaringer slik jeg opplevde det. Ikke vet jeg hva klokken var i de forskjellige faser - vi hadde for øvrig annet å gjøre enn å følge med i det.

Personlig hadde jeg gått leirvakt om kvelden den 8. april da jeg skulle løse av, var meldingen fra Kvarven om fremmende krigsskip på vei mot kysten, begynt å nå oss. Jeg ble derfor beordret opp til tredje og øverste kanonstilling sammen med de øvrige i laget. Kanonene ble stilt inn mot nesset ved Knarrevik. De tyske skipene kom innover Vatlestraumen og fulgte den ordinære leden - og kom derfor først i kamp med Kvarven og batteriet der. Da så de første sskipene rundet Knarrevik ble det kommandert ild på Hellen, og dermed tornet det løs. Jeg kan tenke meg at klokken var mellom 3 og 4 om natten, uten at jeg - som sagt - vet noe eksakt.

Vi som var nede i kanonstanden jobbet med å heise prosjektilene - de veide 140 kilo hver - opp til stillingen kontinuerlig, etter hvert som det ble fyrt løs mot skipene, som forsøkte å besvare ilden - uten at det sjenerte oss særlig. Det gjorde derimot de tyske flyene som stadig ble mer nærgående. Vår stilling som lå høyest oppe på pynten, var særlig utsatt - og gang på gang måtte vi søke dekning for miltraliøse angrepene fra luften. Et av de tyske jagerflyene var meget nærgående og strøk lavt over Hellen utover mot Eidsvåg, så lavt at jeg tydelig så flygerens fjes.

En av de episodene den natten jeg spesielt husker, var da vår kanonstilling fikk gitt "Königsberg" en fulltreffer i siden. Det tyske krigsskipet lå ankret opp like ved Hestviken, sør for Hellen. Etter fulltrefferen seg det for egne maskiner innover mot Skoltegrunnskaien, men hvorvidt det fikk flere treffere skal jeg ikke si. At vi i hvert fall fikk inn et vellplasert kanonskudd oppmuntret oss ikke så lite den natten.

Hvor lenge Hellen batteri var i aksjon, vet han ikke. Det han husker er at plutselig kom bomberaidet, det ble kommandert dekning, og han og de andre prøvde å komme seg vekk. Da angrepet var over var seks mann drept, og en fikk skutt høyre armen av. Steffensen ble slengt ti-femten meter nedover knausene, og da han kom til seg selv var kampene over. Kort etter kom tyskerne fra Eidsvåg og så ble det vel to måneders fangenskap, først en uke ombord i "Nordstjernen" som lå ved Marineholmen, og deretter ombord i "Jupiter" og "Leda" som var ankret opp utenfor Eidsvåg. I den tiden måtte karene fra Hellen ut på opprydningsarbeider rundt om i byen.

Forresten trodde fru Steffensen at hennes mann var drept den morgenen. Det fikk hun nemlig beskjed om - og først en uke senere fikk hun den gledelige meldingen at han levde. En nabo hadde sett ham på Solheim, der de falne fra Hellen ble gravlagt.

- Men splinten i hodet, hvordan gikk det med den ?

Jeg kom til behandling senere, og stort sett gikk det bra. Men kulen i hodet har jeg fremdeles. Steffensen har ikke vært på Hellen festning siden 1945, da det ble arrangert en sammenkomst for karene fra batteriet.