Krysseren "Köln" 9. april 1940 - Skildring

---

Den skildring av Krysseren "Köln"'s medvirken i angrepet på Bergen som her gjengis fra boken "Die Kriegsmarine erobert Norwegens Fjorde" av Kapitän zur See Kratzenberg. Utdraget, som er foretatt av Olav Pedersen, viser begivenhetene sett fra den andre siden, unektelig en ny synsvinkel, men like unektelig av interesse når man skal danne seg et fullstendig bilde av 9. april-hendelsene.

Man kan mene hva man vil og man kan også tro hva man vil om hva som utløste den siste verdenskrigs utbrudd og det er trolig nesten like mange forskjellige oppfatninger av hva som foregikk i krigens første fase som det er meningsytringer. La oss her bare være enige om å konstantere at krigen kom og tok oss på sengen. Det får ikke hjelpe om det var folk som burde ha vist bedre og som også burde ha tatt konsekvensen av denne viten. Vi ser under enhver omstendighet med uvilje og liten stolthet på enkelte av disse fakte, og om det enn også kan fortelle meget heroisme og forsvarsvilje hos den enkelte nordmann, så viste det seg at tyskerne nok regnet riktig når de i sin strategi også tok hensyn til den manglende militære beredskap i Norge og nordmennenes noe overdrevne sinnsro og tillit til at verden ikke var så full av det som ansporet til det motsatte.

De var nok ikke fult så blåøyde de karene ombord på krysseren "Köln" som den 7. april, kl 8 om morgenen, fikk ordre fra Overkommandoen for sjøstridskreftene om å sperre alle landganger og høytalere ombord. De viste med det samme at dette betydde utløsning på en spenning de hadde gått i, i flere dager. Og da de den følgende natt befant seg ute i Nordsjøen med alle rom fulle av mannskaper og materiell bestemt for landsetting i Bergen natt til den 9. april, sammen med en annen krysser, et artilleriskoleskip og en eskortejager av ny uprøvd utgave, var nok forventningen nesten like stor som spenningen. De hadde hatt allierte fly over seg et par dager før og regnet følgelig med at troppeforskyvningen nordover til havnebyen var observert og at vaktholdet i Nordsjøen av samme grunn ville bli enda mer effektivt og vanskelig å unnslippe. Man var klar over de store vanskeligheter man måtte være forberedt på under en invasjon på den farefulle kysten av Norge, men det så likevel ut til at den ventende fare fra fiendtlige sjø- og luftstridskrefter hele skulle utebli.

Flåten gikk nordover, eskortert av sine egne fly som vendte tilbake til basene sine da tåken utpå formiddagen den 8. april kom og "dekket" flåtebevegelsene. Tåken kom meget beleilig for tyskerne og et par ganger kunne de høre britiske fly like over dem uten å kunne finne dem inne i "ullen". At flyene likevel hadde en viss peiling på krigsfartøyene, tydet spredte drivende miner i sjøen på, og det gjorde selvsagt stemningen noe mer alvorlig blant så vel mannskapet som de mange "passasjerene". Da således sikten bedret seg igjen utpå ettermiddagen var ikke gleden over det særlig stor. Men den eneste som viste seg av fiendtlige følinger var de periskopene på en engelsk ubåt som, etter å være angrepet, forsvant like fort som den kom.

Den ventende rekognosering over farvannet etter at sikten hadde bedret seg om kvelden, uteble også, og flotiljen kunne fortsette inn i de norske farvann som om den var ute på et alminnelig fredlig tokt. Man fikk snart Utsira i sikte, og for ikke å tape tid, lot man også alle de båtene som kom langs kysten gå helt uhindret videre. Meldinger var oppfanget som fortalte at en større enhet allierte sjøstridskrefter var på vei mot Bergen og av samme grunn ble beredskapstiltakene ombord skjerpet ut til at avanseringen mot målet skulle foregå uhindret omtrent da plutselig alle fyrene ble slukket. Like før hadde noen jagere som hadde innhentet dem sluttet seg til flåten, og idet man passerte Marsteinen på vei inn i Korsfjorden, hadde man vært ved god mot. Det er klart at navigeringen ble forverret ved de manglede fyrlys og man undret seg også over nordmennenes "uvennlige og overraskende tiltak" som ikke var i overensstemmelse med tidligere praksis - mente man. Imidlertid var det ikke meget tid overlegninger og under faren for å treffe på britiske destroyere hvert øyeblikk, krysset man seg fremover mot målet : Bergen. Enkelte mindre fyrlykter var ennå tent, og de gjorde det mulig å navigere noenlunde. Stor sjø og dønning og delvis strøm gjorde det til en mindre behagelig jobb å være rorgjenger. Brenningen står ofte høyt til værs like ved krysseren, og man vet at det vil være den visse død å komme for nær klippene på denne værharde kysten.

Etter hvert regner man med som sikkert at den britiske flåten må være kommet frem til Bergen og det derfor blir der det kommer til å stå hardt. Inne i Korsfjorden blir farten satt ned til syv sjømil, og med en torpedobåt i spissen går "Köln" og de andre skipene i rekke og rad nordover. Brått dukker det opp en norsk vaktbåt som forlanger å få vite nasjonalitet og bestemmelsesmål. Det blir svart tilbake med engelske krigsskipnavn, hvormed vaktbåten gir seg tilfreds og skyter opp et varselskudd som blir besvart av en vaktpost på land. Mer skjedde ikke der, og ferden går uforstyrret videre i det fra naturen  så farlige farvann. Rett som det er passer mindre av uavblendte handelsskip uten å ta noen notis av de tyske båtene eller omvendt, og rett bortsett fra at manøvreringen uten loshjelp i dette farvannet innebar en stor fare i seg selv, så virket det hele svært fredelig og lite ladet med sprengstoff.

Et nytt vaktskip kommer tilsyne, det gjentar varselskuddet som det første skipet hadde sendt opp, og med lyskasteren sender det bestemte signaler mot et visst punkt, uten at det kan oppfattes hva det skal tjene til. Idet tyskerne passere, blir vaktskipet liggende i ro. Langt borte et sted kan man i dette øyeblikk høre kanon ild. Et øyeblikk etter er alt igjen stille.

Nå hender ting som setter sinnene i bevegelse ombord i de tyske krigsfartøyene : Fra nord kommer et par mindre fartøyer med fulle posisjonslanterner mot dem. Tyskerne viker for å slippe dem forbi, men like foran lederbåten deres snur de to norske båtene og går langs land nordover igjen. Har de lagt ut miner ? Ting kan tyde på det.

Litt senere dukker en liten motortorpedobåt opp, og på tvers av flaggskipet "Köln", gjør den torpedoen klar til avfyring mot det. Og hvis nordmannen hadde gjort alvor av sin trussel, hadde man sikkert sett meget stygt ut for "Köln" ved denne anledning. Etter alle kunstens regler ble det så med morselampen gitt utrykk for at tyskernes hensikter var fredelige og på denne attesten fikk de passere.

Spenningen var stor om Kvarven batteriet ville sette inn med hele sitt register av tungt skyts. Det ville kunne bli skjebnesvangert, var man klar over. 21 cm kanonene der hadde en uhyggelig gjennomgangskraft, og den 400 brede strekningen forbi festningen bød forsvarerne all mulig sjanse til å klare å gjennomføre et forsvar. Det var lite som tydet på at nordmennene ikke ville åpne ild. Akkurat da nådde nyheten om kampene i Oslofjorden, forteller Kratzenberg, og det gjorde nok sitt til at man med besluttsomhet bestemte seg for å gjennomføre sitt åpenlyst farefulle oppdrag. Med for i det lengste laget å kunne gi det skinn av at de kom i fredelig hensikt, lot de alle kanonene være tildekket og surret, likevel slik at hele mannskapet var i fult beredskap.

Ikke før var skipene kommet til syne utenfor Kvarven før ilden ble åpnet mot dem og allerede de første skuddene rammet like i nærheten så vannspruten sto høyt til værs like ved. Andre granater slo inn i landet på den andre siden av fjorden og foranlediget store skader der. Imens driver signalistene på med å forsøke å gjøre det klart for forsvarerne at tyskerne kommer i fredelig hensikt, men like godt fyrte det fra batteriene. Krysseren er likevel snart utenfor deres rekkevidde, men de etterfølgende skipene ikke unngår å få treffere og det er både falne og sårede i mengdevis på de overfylte dekkene . Man hadde selvsagt regnet med at torpedo- batteriet på Kvarven ville bli satt i funksjon og dette var regnet som den kanskje største av alle farer i øyeblikket. Men hva det nå kunne komme av : Ingen torpedo ble utskutt, og til den befalte tid kunne man så ankre opp inne på havnen i Bergen, hvor det heller ikke fantes noen allierte stridskrefter som man lenge hadde fryktet å finne.

Innbyggerne i Bergen kom nok noe tidligere på bena enn vanlig, lot det til, men de kunne bare bekrefte at den tyske invasjonen var lykkes i sin første fase.