8. april 1940.

Hilmar Reksten var vernepliktig intendatur løytnant på Marineholmen i forbindelse med nøytralitetsvakten. På kontoret på Marineholmen diskuterte vi engelskmennenes mineutlegging langs kysten. Det var den alminnelige oppfatning at vi kunne vente oss represalier. En av offiserene hevdet at "minefeltet" ved Stadt var en stor bløff. Han underbygget sin påstand ved å visa til at norske marinefartøyer hadde gått tvers gjennom uten å finne en mine.

9. april 1940.

Grytidlig i morges forsvant plutselig alt lys. Jeg ringte til kaptein Aarstad, han virket oppskakket og nøyde seg med en kort advarsel : - For all del, Reksten. Hold deg unna Marineholmen ! Vi har nettopp hatt kontakt med Kvarven. Tyskerne kan være her i løpet av en halv time. Så ble røret lagt på.

Jeg skiftet over i sivilt, mens løytnant Kopland ventet. Litt før kl 05:00 var vi på vei mot byen i min bil. Vi møtte et kompani norske soldater nede i Fjøsangerveien, ellers så vi ikke tegn til militær aktivitet. Men da vi kom ned i sentrum, forsto vi fort at tyskerne hadde byen i sin makt. Etter en kjøretur rundt i gatene stoppet vi to tyske offiserer og ba dem forklare oss hvorfor de var kommet til Bergen. De betraktet meg et øyeblikk og spurte høflig om jeg kunne kjøre dem til festningen. De viste ikke veien. Fristelsen ble stor. Jeg var nysgjerrig og kunne mer enn gjerne tenke meg litt orientering. Offiserene takket, satte seg inn i baksetet og fikk det travelt med å fortelle at de hadde inntatt byen for å beskytte oss mot britene. Jeg klarte å få dem på gli; men tilslutt kunne jeg ikke dy meg og lo dem hjertelig opp i ansiktet : -Tror dere virkelig på dette tøvet?

Straks vi var kvitt passasjerene, to vi korteste vei til Marineholmen. Noen minutter senere svingte vi inn foran hovedinngangen, der var det ingen offiserer å se, bare unge pene soldater som mønstret oss med nysgjerrige øyne. Da hadde vi muligens en sjanse. Frekkhetens nådegave, brukbare tyskkunnskaper og en imponerende Buick var mine eneste våpen. Men var det nok til å overrumple dem ? Det fikk bare eller briste. Vi måtte inn. Jeg hadde viktige papirer som skulle reddes. Løytnant Kopsland hadde sitt hjem der.

Jeg rullet ned vinduet og ropte med brysk stemme : - Darf ich passieren, Soldaten ? Så fulgte noen nervepirrende sekunder. Jeg syntes de nølte, og fryktet at vi var gjennomskuet, men i neste øyeblikk gled portene langsomt til side. Soldatene slo hælene sammen og gjorde stram honnør. Vi var innenfor !

Jeg traff en tydelig forbauset kaptein Aarstad; men han syntes ikke han kunne forlate sin post ennå. derimot fikk jeg overtalt kommandørkaptein Jacobsen (sjef på Marineholmen) til å bli med meg ned i bilen. Godt kamuflert i en gammel frakk og med en shabby hatt trykket ned over ørene kom han seg forbi de godtroende vaktene. Jeg kjørte ham direkte til jernbanen.

I løpet av noen tidlige formiddagstimer var jeg i alt fem ganger inn og ut gjennom portene på Marineholmen. På en av turene hadde jeg fru Kopland med meg. Under skjorten, inn mot maven, hadde jeg dyttet en bunke med hemmelige dokumenter som gjaldt Kvarvens befestninger. Papirene var blitt stukket til meg av en soldat ombord i "Statsraad Lehmkul" som lå ved Holmen med norske fanger. Under bena, nede ved pedalene, hadde jeg gjemt en liten håndveske med hele intendaturens kassabeholdning, omlag 20 000 kroner i mynter og sedler. Tyskernes blåøyde og korrekte hilsen da vi i fullfart passerte soldatene fikk fru Kopland og meg til å le hjertelig så snart vi var kommet utenfor og i sikkerhet.

På den siste turen fikk jeg øye på et par tyske offiserer inne på området. Kopland advarte meg. Tiden var inne til å avslutte leken.

Ved 18-tiden forlot jeg kontoret på Fjøsanger og omtrent samtidig kom 15 engelske bombefly kom brølende over Løvstakken. Inntrykket av de store maskinene og antiluftskytset som var etablert på alle høyder og fjell, var nesten lammende.

10. april 1940.

Jeg var i Privatbanken i formiddag da den tyske krysseren "Königsberg" ble bombet. Telefon i aften fra Kaptein Mangschau, det hadde lykkes han å unnslippe som sjef for "Statsraaden". Men han var fremdeles i uniform.