Hilmar
Reksten var vernepliktig intendatur løytnant på Marineholmen i
forbindelse med nøytralitetsvakten. På kontoret på Marineholmen
diskuterte vi engelskmennenes mineutlegging langs kysten. Det var den
alminnelige oppfatning at vi kunne vente oss represalier. En av offiserene
hevdet at "minefeltet" ved Stadt var en stor bløff. Han
underbygget sin påstand ved å visa til at norske marinefartøyer hadde
gått tvers gjennom uten å finne en mine.9. april 1940.
Grytidlig i
morges forsvant plutselig alt lys. Jeg ringte til kaptein Aarstad, han
virket oppskakket og nøyde seg med en kort advarsel : - For all del,
Reksten. Hold deg unna Marineholmen ! Vi har nettopp hatt kontakt med
Kvarven. Tyskerne kan være her i løpet av en halv time. Så ble røret
lagt på.
Jeg skiftet over i sivilt, mens løytnant Kopland ventet. Litt
før kl 05:00 var vi på vei mot byen i min bil. Vi møtte et kompani
norske soldater nede i Fjøsangerveien, ellers så vi ikke tegn til
militær aktivitet. Men da vi kom ned i sentrum, forsto vi fort at
tyskerne hadde byen i sin makt. Etter en kjøretur rundt i gatene stoppet
vi to tyske offiserer og ba dem forklare oss hvorfor de var kommet til
Bergen. De betraktet meg et øyeblikk og spurte høflig om jeg kunne
kjøre dem til festningen. De viste ikke veien. Fristelsen ble stor. Jeg
var nysgjerrig og kunne mer enn gjerne tenke meg litt orientering.
Offiserene takket, satte seg inn i baksetet og fikk det travelt med å
fortelle at de hadde inntatt byen for å beskytte oss mot britene. Jeg
klarte å få dem på gli; men tilslutt kunne jeg ikke dy meg og lo dem
hjertelig opp i ansiktet : -Tror dere virkelig på dette tøvet?
Straks
vi var kvitt passasjerene, to vi korteste vei til Marineholmen. Noen
minutter senere svingte vi inn foran hovedinngangen, der var det ingen
offiserer å se, bare unge pene soldater som mønstret oss med nysgjerrige
øyne. Da hadde vi muligens en sjanse. Frekkhetens nådegave, brukbare
tyskkunnskaper og en imponerende Buick var mine eneste våpen. Men var det
nok til å overrumple dem ? Det fikk bare eller briste. Vi måtte inn. Jeg
hadde viktige papirer som skulle reddes. Løytnant Kopsland hadde sitt
hjem der.
Jeg rullet ned vinduet og ropte med brysk stemme : - Darf
ich passieren, Soldaten ? Så fulgte noen nervepirrende sekunder. Jeg
syntes de nølte, og fryktet at vi var gjennomskuet, men i neste øyeblikk
gled portene langsomt til side. Soldatene slo hælene sammen og gjorde
stram honnør. Vi var innenfor !
Jeg traff en tydelig forbauset kaptein
Aarstad; men han syntes ikke han kunne forlate sin post ennå. derimot
fikk jeg overtalt kommandørkaptein Jacobsen (sjef på Marineholmen) til
å bli med meg ned i bilen. Godt kamuflert i en gammel frakk og med en
shabby hatt trykket ned over ørene kom han seg forbi de godtroende
vaktene. Jeg kjørte ham direkte til jernbanen.
I løpet av noen tidlige
formiddagstimer var jeg i alt fem ganger inn og ut gjennom portene på
Marineholmen. På en av turene hadde jeg fru Kopland med meg. Under
skjorten, inn mot maven, hadde jeg dyttet en bunke med hemmelige
dokumenter som gjaldt Kvarvens befestninger. Papirene var blitt stukket
til meg av en soldat ombord i "Statsraad Lehmkul" som lå ved
Holmen med norske fanger. Under bena, nede ved pedalene, hadde jeg gjemt
en liten håndveske med hele intendaturens kassabeholdning, omlag 20 000
kroner i mynter og sedler. Tyskernes blåøyde og korrekte hilsen da vi i
fullfart passerte soldatene fikk fru Kopland og meg til å le hjertelig
så snart vi var kommet utenfor og i sikkerhet.
På den siste turen fikk
jeg øye på et par tyske offiserer inne på området. Kopland advarte
meg. Tiden var inne til å avslutte leken.
Ved 18-tiden forlot jeg
kontoret på Fjøsanger og omtrent samtidig kom 15 engelske bombefly kom
brølende over Løvstakken. Inntrykket av de store maskinene og
antiluftskytset som var etablert på alle høyder og fjell, var nesten
lammende.
10. april 1940.
Jeg var i Privatbanken i formiddag da den
tyske krysseren "Königsberg" ble bombet. Telefon i aften fra
Kaptein Mangschau, det hadde lykkes han å unnslippe som sjef for "Statsraaden".
Men han var fremdeles i uniform.