Rapport fra sjefen på torpedobåten Storm.
"I dagene før 8. april 1940 var der indikasjoner på at noe var i gjære. Det
ble meldt om tyske sjøstridskrefter som passert de danske Sund og Belter.
Det var stor trafikk av tyske handelsfartøyer langs kysten. Et av disse, Rio
De Janeiro var blitt torpedert utenfor Sørlandet. Fartøyet hadde tyske
tropper ombord. De overlevende fortalte at de skulle til Bergen for å hjelpe
oss mot engelskmennene. Det var også aktivitet fra alliert side. Britene
meddelte 8.4.1940 at de hadde minelagt vårt kystfarvann blandt annet utenfor
Stadt. Hensikten var å tvinge tysk skipsfart ut i internasjonalt farvann.
På grunn av disse hendelsene og de implikasjoner de innebar, seilte jeg
tidlig om morgenen 8. april 1940 til Bergen for å toppe opp forsyningene av
kull, vann og proviant, samt gjøre Storm krigsklar. Brand og Sæl ble
beordret til å gjøre det samme som jeg.
Admiral Tank-Nielsen ga en grundig orientering om situasjonen. Han regnet
med at sjansene var store for at vi ville bli innblandet i krigen. Han
regnet også med at et eventuelt angrep ville komme inn Korsfjorden. Det ble
diskutert om hvilken av de krigførende makter som ville komme først.
Admiralen regnet med at et tysk angrep ville komme før en eventuell alliert
hjelp.
Jeg foreslo følgende taktiske plan for torpedobåtene:
For å kunne stoppe ubudne gjester måtte vi utnytte de restriksjoner som
utenlandske krigsfartøyer var pålagt. De hadde ikke lov til å gå inn i vår
krigshavn. Torpedobåtene burde derfor ligge i Lærøyosen, som var på innsiden
av krigshavngrensen. Plan gikk ut på at bevoktningsbåten, Lindaas, skulle
ligge på krigshavngrensen sønnenfor Lerøy. Den skulle praie den tyske
eskadren og be den snu og forlate norsk territorium. Hvis den anmodningen
ikke ble fulgt skulle bevoktningsbåten skyte opp to røde lys som tegn på at
fremmede krigsfartøyer trengte seg inn i krigshavnen. En slik handling betød
krig. Torpedobåtene skulle ligge nordost av bevoktningsbåten klar til
angrep. Hvis signalet to røde lys viste seg skulle de gå til angrep med
torpedo.
Planen ble godtatt.
Storm forlot Bergen utpå kvelden. Vi var på plass i Lerøyosen ved 2200
tiden, etter å ha avtalt vår plan med sjefen for Lindaas - kaptein O.
Sæveraas. Det viste seg at både Brand og Sæl ble liggende i Bergen. Jeg vet
ikke årsaken til dette. Grunnen angis å være at besetningen ikke greidde å
klargjøre båtene. Siden jeg ikke hadde radio ble jeg ikke informert om
dette. Og jeg må innrømme at etterhvert som tiden gikk og de to andre
torpedobåtene ikke kom, følte jeg meg meget ensom. Dette i tillegg til å
skulle gjøre seg klar til krig samt å gjøre forberedelser til å angripe en
overlegen fiende - ga en frustrerende følelse av avmakt. Men også av sinne
over et noen kunne tenke seg å ta landet vårt med makt. Jeg fikk enslags
angst for den umiddelbare fremtid. På den annen side kom tyskerne som
overfallsmenn og jeg fikk en trang til å ta igjen.
Natten var mørk, men med klar luft og en mild bris. Alle lykter og fyr var
slukket. Ventetiden falt lang. Det er forøvrig den verste tiden under alle
operasjoner. Svaret er å holde besetningen i aktivitet. Og vi hadde nok å
gjøre. Torpedosiktet og dets plassering var ment for en annen type
krigføring 40 år tilbake i tiden. Det var ikke særlig brukbart for angrep i
nattemørket. Jeg regnet ut siktevinklen mot en fiende som gjorde 16 knop og
så svingte vi ut torpedokanonen i den vinklen. Derved kunne jeg sette baugen
rett mot fienden og skyte torpedoen når avstanden var passe. Dessuten ga
dette Storm en liten silhuett, dvs. lite synlig, under angrepets kritiske
fase.
Så - klokken ca. 0100 - ble to røde lys synlig i sydvest. Vi gikk
øyeblikkelig til angrep. Etterhvert som vi nærmet oss inntrengerne, kunne vi
skimte fartøyer. Jeg forandret kursen mot det største av fartøyene og på en
avstand av ca. 1000 m. skjøt jeg torpedoen. Torpedoen ble skutt ut med
krutt. Det stod en ildmørje ut av torpedorøret, så fienden var ikke i tvil
om hva som hadde skjedd. Han svarte da også med å beskyte oss.
Det var mange tanker som rørte seg hos meg, men én står frem som et paradoks
og gjelder det faktum at når vi skjøt på fienden så tok han seg den frihet å
skyte igjen. Imidlertid hadde jeg allerede gitt ordre om hardt babord ror.
Vi lå allerede i tørn og ingen prosjektiler traff oss. Men vi hørte at de
tyske motortorpedobåtene gikk opp i full fart og kom etter oss. De gjorde en
fart på 40 knop. Storm gjorde 16 knop. Det er under slike stressforhold at
en oppdager ressurspersonene blandt besetningen. Denne gangen var det
maskinmesteren, han satte seg på sikkerhetsventilen og Storm har aldri gått
så fort. Det som reddet oss ut av knipen var navigasjonskunnskapene og
farvannskjenskap. Vi gikk inn i det trange og vanskelige løpet som heter
Bukken. Tyskerne torde ikke følge efter.
Jeg hadde en torpedo igjen. Så jeg gikk nord om Lærøy for å angripe fienden
på ny. Dessverre hadde han allerede passert. Derpå gikk jeg tilbake til
Korsfjorden for å angripe de troppefartøyene som jeg antok ville følge
krigsskipene. Men der kom ingen flere fartøyer.
Det viste seg senere at den fiendtlig fartøysstyrke jeg hadde gått til
angrep på bestod av:
- 2 kryssere
- 1 artillerifartøy
- 1 stort depotfartøy
- 2 store jagere
- 5 motortorpedobåter
Alle disse gjorde minst 30 knop og hadde altså dobbelt så høy fart som
Storm.
Under angrepet hørte jeg ikke den forventede detonasjon av torpedoen. Så
utpå morgensiden gikk jeg tilbake til farvannet for angrepet. Torpedoen ble
funnet flytende midt i leia der den tyske eskadre hadde passert. Torpedoen
bar tydelig tegn på at den hadde truffet. Fronten på hodet var stuket og
tennapparatet var utløst. Antakelig hadde tennsatsen sviktet. Vi hang en
demoleringsladning på torpedoen og sprengte den. Orlogskaptein Steen som har
skrevet Norges Sjøkrig mener at torpedoen bommet. Jeg vet ikke hvordan Steen
er kommet frem til sin konklusjon.
Imidlertid var dette den eneste torpedoen som ble skutt fra Marinens
fartøyer i aprildagene 1940. Torpedospesialister har derfor med
interesse vurdert saken. I en innstilling til Forsvarskommisjonen av 1946 om
torpedoer skutt i kamp under 2. verdenskrig er Storm's torpedo klassifisert
som treff, med merknaden "Torpedo defekt"."
Skipssjef Thorleif Pettersen