|
Bergen festning falt 9 april 1940.
Hvorfor ?
Når en festning
kapitulerer er det kommandanten som gjøres ansvarlig. Derfor er det en
gammel militær regel at en kommandant som overgir sin festning skal stilles
for krigsrett. Jeg håpet på dette i 1945. Da ville sannheten kommet frem og
mange rykter, halve sannheter og mer eller mindre kamuflerte usannheter og
kompakte løgner vært renset ut. Dette skjedde som kjent ikke. Derimot måtte
jeg fra Stortingets talerstol høre bebreidelse -- for ikke si angrep -- som
røpet at vedkommende ikke kjente til hva han snakket om og oppkastet seg
til dommer over. En av hans uttalelser gikk blant ut på at oberst Willoch
kapitulerte for "noen hundre man og to lette tyske kryssere"...
Sammenlign hva der er anført nedenfor om styrkeforholdet. En stortingsmann
er beskyttet av sin parlamentariske immunitet. Han kan si hva han vil uten
han kan trekkes til ansvar.
Før jeg går inn på
begivenhetene 9 april 1940 skal jeg antyde litt om festningens historikk :
Det første forslag om
festningsanlegg ved Bergen i moderne tid ble fremsatt av den såkalte Store
forsvarskommisjon av 1891. Kommisjonen ble nedsatt etter initiativ av
Norges forsvarsforening. Regjeringen satte betingelse at Foreningen betalte
utgiftene til den kommisjonen som ble oppnevnt. Blant medlemmene her var
den daværende generalløytnant, Christian Wilhelm Engel Bredal Olssøn som ble grunnleggeren av og den første
generalinspektør og sjef for Kystartilleriet da dette ble opprettet 1
oktober 1899. Den første bevilgning til bygging av "Bergens nye
befestning" ble gitt av Stortinget i 1895, samme år da vi led vårt
store nederlag i konsulatsaken med Sverige. Bevilgningene fortsatte så
videre i en årrekke, men allerede våren 1894 var arbeidet begynt idet Bergens
kvinnekrets av Norges forsvarsforening mente at det hastet og hadde stillet
til disposisjon kr 75.000,-- Etter beregninger over prisnivået på den tid i
forhold til 1960 (utført av Økonomisk Revy) ville dette ha beløp svar til
ca 450.00 1960-Kroner. I 1965 atskillig mer. Jeg nevner dette som et av
mange eksempler på den sterke forsvarsvilje som i vesentlig grad skyldtes
unionsstridene med Sverige.
Batteriene ved de indre
befestinger (hovedfortene Kvarven, Hellen, Sandviksfjell) ble overtatt av den midlertidige
kommandant Helgesen i oktober 1898. Allerede mens
festningen var under utbygging ble det tatt opp spørsmål om forsterkninger
og utvidelser. I 1912 uttalte den daværende kommandant, oberst Johannes
Færden, at bestykningen var foreldet, både for de egentlige kampbatteriers
vedkommende (21 cm og 24 cm haubitser) og for minebestrykningsskytset (65
mm og 57 mm). "Torpedobatteriet ansees så foreldet at det ikke lengre yder noen synderlig betryggelse". Før jeg forlater
denne side av festningens forhold skal jeg nevne at oberst G. P. Harbitz i
en historikk han som kommandant utarbeidet anfører at "alle
kommisjonsbetenkninger og planer om forsterkning av befestningene frem til
1928 ble uten resultat". Etter den tid var svært lite skjedd. En stor sak
var imidlertid tatt opp til gjennomføring i 1930-årene: fremskytning av
Bergen Festning. Man fant at det måtte være for sent å ta opp en kamp inne
i det indre fjordbasseng og ville derfor flytte kampbatteriene til
posisjoner lenger ute i skjærgården. Etter grundige studie og
planleggingsarbeide kom arbeidet i gang i marken. Bevilgninger ble
imidlertid gitt felles til fremskytning av Bergen og Kristiansand
festninger, slik at det stadig måtte konfereres mellom disse to angående
pengeforbruket. Etter direktiver fra Generalinspektøren og sjefen for
kystartilleriet ble ledelsen av Bergen festnings vedkommende lagt på
undertegnende som kommandant og med distriktsingeniøren ved 4. divisjon som
ansvarlig byggeleder. En pinlig nøyaktig byråkratisk praksis krevet at så å
si alle detaljplaner skulle innsendes til Forsvarsdepartementet for
approbasjon. Dette ble f.eks forlangt for de
minste tekniske detaljer ved gjerder i eiendomsgrensene for de nye anlegg.
Da vi begge på forhånd var overlesset med arbeid og hadde underbemannede
staber, gikk det trått. Samtidig ble distriktsingeniøren pålagt nye
oppgaver. Jeg skal ikke gå nærmere inn å disse sider. Jeg prøvet å få
stoppet eller utsatt arbeidet med fremskytningen idet jeg hevdet at det
batteri hvis kanoner skulle flyttes ville være ute te i månder,
det ville altså bety en stek reduksjon av festningens kampkraft. Etter
fullført fremskytning ville man formentlig komme til å betrakte de nye
anlegg med det foreldede og svake skyts som nye festninger og se på dem med
en dertil svarende tillit. Følgen ville bli at det ikke overskuelig fremtid
ville bli skiftet inn nytt skyts i de nye anlegg. Disse ville være håpløst
foreldet så å si fra fødselen av. Men viktige var kanskje at de gamle indre
forter ikke kunne unnværes om man flyttet skytset ut i nye posisjoner. De
taktiske forhold ville etter min oppfatning ikke ville være slik at man i
hvert tilfelle ville kunne stoppe en angriper der ute. Jeg hevdet : nytt
skyts i nye, fremskutte anlegg. Eller heller : status quo. Jeg fikk selv
sakt øyeblikkelig heftig reaksjon mot en så kjettersk tanke og arbeidet med
fremskytningen forsatte. Planene om fremskytning la en klam hånd over de
gamle anlegg. Det måtte bare utføres høyst påkrevende vedlikeholdsarbeider
ved de indre forter fordi skytset skulle flyttes. Dette stod direkte i
strid med kommandantens oppgave: å sette festningen i best mulig stand for
krig. Eksempel: Betjening av det 21 og 24 cm skyts var urimelig tungvindt.
Skytset var som nevnt allerede i 1912 karakterisert som foreldet. Dette gjaldt
ikke minst ladearbeidet som foregikk for hånd.
Prosjektilvekten ved 21 cm var 140 kr, 136 kg ved haubitsen. Spesielt på Kvarven hvor hovedløpet bare kan beskytes over en
strekning av ca 3500m er jo sekundene kostbare under kamp. Med 20 knops
fart tilbakelegges strekningen på ca 6 minutter som altså blir den tid
kanonene får å virke i. For å gjøre ladningsarbeidet lettere hadde
materiellkontorsjefen, daværende kaptein G. E. Stenrød, ved hjelp av
tilfeldig disponibelt materiell laget elektrisk oppheisning fra nedre til
øver kanonstand. Men midlene rakk bare til prøving ved en kanon. Med så
primitive ustyr ble tjenesten meget anstrengende. Under presset kamp og
fiendtlig beskytning ble besetningen temmelig sliten før den måtte avbryte
tjenesten i batteriet for å gå som infanteri mot det tyske ryggangrep.
Noen generelle
betraktninger
Det er meget vanskelig,
for ikke å si umulig idag å slå en strek over alt
hva vi nu vet og har opplevet under okkupasjonen
av gestapovelde, diktatur, brutalitet og tortur,
og tenke seg tilbake til vår unskyldsmentalitet
før 9 april. Våre myndigheter holdning til alvoret i vår
nøytralitetsoppgave ga oss ingen støtte. Detter er jo i og for seg kjent
nok, men jeg tar med noen eksempler fra min egen erfaring :
1) I påsken 1940 kom ukjente
fly over Bergen. Jeg beordret ild fra et av luftvernbatteriene. Høyden var
for stor for vårt primitive luftvern, men flyveren må ha sett sprengskyen under seg. Han la kursen om 90 grader til
høyre og forsvant ut over Nordsjøen. Jeg meldte saken og fikk neste morgen
både Admiralstaben og Generalstaben i telefonen : Hvordan kunne jeg finne
på å skyte mot fly ? Svar : Jeg har fulgt nøytralitetsinstruksen. Neste
gang det kommer ukjente fly, skyter jeg på ny hvis ikke instruksen blir
forandret. Jeg hørte ikke mer.
2) Admiral Tank-Nilsen
underrettet 9/4 kl 01:30 general Steffens om at fremmende skip trengte inn
gjennom Korsfjorden. Generalen ringte straks Generalstaben og spurte om det
skulle mobiliseres. Nei! Det skulle ventes til 9/4 morgen, da skulle det komme
nærmere underretning.
Og videre et par trekk om
mentaliteten på Kvarven 9/4 : En av
batterisjefene spurte : Skal det lades med skarpt ? En mitraliøseskytter spurte : Skal vi virkelig skyte
med skarpt mot levende mennesker ?
Bergen Festning var 9
april oppsatt slik :
HOVEDFORTENE --- de indre
forter :
1) Kvarven
fort : Festningens hovedkommandoplass. Kommandant : undertegnende oberst
Willoch. Også kpl. for fortsjefen, Kvarven fort, fastl. kpt. P.H. Waage som samtidig
var artillerisjef for Kvarven og Hellen forter.
Festningens sambandsekspedisjon -- kommandantens meldingssentral var
anbrakt i en trebrakke i nærheten av HKO. Sjef: ul. kapt. Nøstdal.
Artilleri :
1 -- 21 cm batteri på 3
kanoner. Sjef : kapt. (B) O. K. Olsen.
1 -- 24 cm haubitsbatteri
på 3 kanoner. Sjef : Utskr.kpt. K. Haugstad.
1 -- 57 mm batt -- 3 kanoner -- ikke oppsatt.
(Torpedobatteriet med 3
rør -- 45 cm ikke oppsatt).
2. Hellen fort :
Fortsjef og sjef for
Artilleri :
1 -- 21 cm batteri på 3
kanoner : fastl. kaptein K. Valde.
(Sandviksfjell
: 2 -- 24 cm haubitser -- stillet i reserve, ikke oppsatt.)
De ytre Forter :
3) Hella fort : Fortssjef
og sjef for 2 kanons 65 mm batteri. Ul. kapt (B)
H. Risnes.
4) Håøy
fort : Fortsjef og sjef for 2 kanons 57 mm batteri. Ul. kapt. (B) S. Vangen.
5) Færøy fort : Fortsjef
og sjef for 2 kanons 65 mm batteri : Ul. ltn (B)
B. Johannessen.
Disse 3 forter kom ikke i
kamp.
6) Lerøy
fort : Fortssjef og sjef for 2 kanons 65 mm batteri : UL. kapt (B) O. M. Tangen.
Ved samtlige ytre forter
skulle hovedforsvarsmidlet vært ett eller flere minefelter. Disse var i dag
ikke tillat utlagt. De småkalibrede, langsomt skytende
minebestrykningsbatterier var, så lenge minefeltene ikke var utlagt,
artilleristisk uten enhver betydning mot krigsfartøyer. Besetningen på
disse forter fikk ved siden av vakttjenesten ingen annen rolle i nøtyralitetsvernet enn å holde seg i øvelse og være i
beredskap hvis eller når minene skulle legges ut. Ellers ble de sysselsatt
med brakkebygning og andre i og for seg nyttige arbeider. Oppgaven for et
minebestrykningsbatteri er å virke mot fiendtlige minesveipere som settes
inn for å fjerne eller uskadeliggjøre minene. disse fartøyer er upansret og
som regel bare utstyrt med smått skyts til selvforsvar. En virkelig
minesperring består av et minefelt og ett eller flere
bestrykningsbatterier. Uten minefelt er det overhodet ikke noen sperring.
Bergen festning hadde
tidligere -- i likehet med Tønsberg og Kristiansand -- hatt sitt eget
spesielle kystartilleri minemateriell bestående av såkalte kabelminer,
elektriske støtminer, sikteminer og kombinerte støt- og sikteminer som ved
kabel på sjøbunnen var forbundet med en minestasjon i land hvor tennstrømmen kunne kobles til for beredskap. Koblingen
fra eller til ble utført på sekunder. Under hele nøytralitetsvernet 1914 -
1918 var samtlige Kystartilleriets minefelter utlagt og i beredskap
kontinuerlig. Ved overgangen til Sjøforsvaret i 1934 var alle minefelter av
dette systemet (unntatt ett ved en annen festning) blitt definitivt
nedlagt. Derimot hadde Marinen i 1940 spesielle mineleggere med automatiske
miner ombord liggende klare for etablering av sperringer ved Lerøy, Færøy, Herdla og Håøy.
Tross gjentagne henvendelser fra sjefen for 2. sjøforsvarsdistrikt, admiral
Tank-Nilsen i Bergen til myndighetene ble det, som kjent, ikke tillatt å
legge ut disse minene som ledd i nøytralitetsvernet. først da tyske
fartøyer passerte inn Korsfjorden, ga admiralen, på eget ansvar, litt før
kl 02:00 den 9 april ordre om legging av miner i Lerøyosen.
Men det lykkes bare å legge ut noen få miner (7), før sjefen, daværende
kaptein Ulstrup, fant det nødvendig å gå i
dekning bak holmene mens de fiendtlige fartøyer passerte. Senere fulgte han
etter eskadren og la et antall miner i leden opp igjennom Vatlestrømmen. De gjorde sin virkning: det var
antagelig 4 eller 5 tyske fartøyer (de fleste av dem transportfartøyer) som
gikk på miner og ble senket med store tap av mennesker og krigsmateriell i
løpet det første døgnet.
Besetningstryrken på Bergen festning var av
budsjettmessige grunner bare noe over 1/3 av full mobiliseringsoppsetning.
Det var b-la ikke folk nok til fulltallig betjening av kanonene som skulle
vært besatt. Da situasjonen tilspisset seg utover aften den 8 april, ga jeg
derfor på eget ansvar ordre om mobilisering av mannskaper i Bergen og
nærmeste omegn. I nattens løp møtte det anslagsvis mellom 150 og 200 mann i
Gravdal, men det ble dessverre umulig å få utlevert uniformer og gevær da
tyskerne allerede landsatte tropper på en rekke steder, bl.a
like ved festningens magasiner. Det befal som var tilstede for å ta seg av fremøtte fant ingen annen mulighet enn å sende dem hjem
igjen. Ved det 21 cm batteri på Hellen måtte en kanonkommandør under selve ildkampen 9 april øve opp hjelpedyktige (kokker) for å
erstatte manglende betjening av kanonene.
Til nærmere forklaring om
den utilstrekkelige betjeningen skal jeg innskyte følgende :
Festningens
krigsoppsettingsplan var ny og uprøvet (fastsatt
1939). Den forutsatte samtidig oppsetting av alle festningens stridskrefter
og ledd. På grunn av for lite garnisonerende befal samt ustrekkelig øvelse
hos både befal og menige fant Admiralstaben å måtte bestemme at
mobiliseringen skulle skje i to trinn hvorav det første skulle settes opp
dom et nøytralitetsvern. Selv om den menige styrke ved denne innkalling var
redusert, skulle alt befal møte for øvelse for sine gjøremål i krig og
samtidig forberede oppsetting av 2. trinn. Denne linje ble imidlertid ikke
fulgt. For det første ble det gjort "besparelser" for de meniges
vedkommende ved at en kystartillerioffiser i Admiralstaben pr. telefon
dikterte sløyfing av en rekke poster : ved de ytre forter forlangte han at
kokker skulle sløyfes! Det gikk an å beordre stridende til kokketjeneste
for dagen. Sentralbordbetjening ved de ytre forter kunne likeledes sløyfes
ved å bruke batterienes telefonmenn osv. Jeg måtte protestere --- dette var
jo helt urealistisk. Og jeg forlangte å kalle inn personell til disse
tjenester. Men også på andre felter ble det foretatt innskrenkninger.
Forøvrig var 1 trinn alt for mangelfulgt oppsatt og øvet til å kunne gjøre
virkelig effektiv nøytralitetsvernstjeneste. Med samme styrke og en mer
hensiktmessig fordeling kunne kampkraft blitt bedre. Som nevnt foran var
besetningene på ytre forter til liten nytte idet minefeltene ikke var
utlagt.
1. trinn var stort sett
beregnet som en besetning uten at det fantes noen reserve for sykdom og
velferdspermisjoner. Av denne styrke skulle den slitsomme vakttjeneste
bestrides. Men dessuten måtte den samme styrke utføre en rekke arbeider dom
var forsømt pga de sørgelige utilstrekkelige vedlikeholdsbevildninger
gjennom de siste 20 år. Ifølge vaktreglementet skal en soldat ikke
kommanderes på vakt oftere enn med tre døgns vanlig tjeneste mellom
vaktdøgnene. Hos oss måtte soldatene til dels gå vakt 3 døgn på rad for
bare hvert 4. døgn å hal alminnelig tjeneste. Og da måtte en vesentlig del
av styrken settes inn i brakkebygging og annen teknisk tjeneste i stedet
for å delta i øvelser.
Øvelsesnivået var lavt.
Besetningen utgjordes vesentlig av soldater hvis hele militærtjenesten
bestod i en 48 dagers rekruttskole for 10-15 år siden. repetisjonsøvelser
forekom ikke. Den øvelse som de to første kontingenter av
nøytralitetsvernet (1. september. -1 desember) hadde opparbeidet i sine 3 måneders
tørn kom ikke forsvaret tilgode idet hele styrken ble avløst på n gang mot
kommandantens protest. De fleste av det befal som rykket inn 1. april hadde
ikke gjort tjeneste siden 1918.
Av budsjettmessige
grunner var øvelsesskyting forbudt. Først ut på ettervinteren
ble det stillet ammunisjon til rådighet, dog kun for håndvåpen og
indrekanon, ikke kaliberammunisjon for kanoner. Selv geværskyting var
vanskelig å gjennomføre fordi styrken var så liten at det nesten var mulig
å få frigjort noen fra alle de andre gjøremål til skytingen.
Av budsjettmessige
grunner var det skjedd en reduksjon av teknisk fagpersonell. Festningen
manglet således bøssemaker. vi hadde håndvåpen beholdninger svarende til
omtrent 2. infanteriregimenter. Bøssemakerarbeidet skulle utføres av
våpensmeden som på sitt egentlige fagområde hadde mer enn nok å gjøre med
det omfattende og mangeartede artillerimateriell som var fordelt på Gravdal
og 7 forter. 9 april kunne den eneste våpen smeden ikke være overalt og det
øvrige personell hadde ikke fagkunnskap nok da det gjalt
skyting med stridsladning. Kanonmekanismene ved 21 cm kanoner satte seg
fast etter en tids skyting pga det høyere trykk og kunne ikke åpnes.
Skytingen stoppet av seg selv.
At vi manglet
radioteknisk personell bli i praksis uten betydning da beholdningen av
radiomateriell var helt utilstrekkelig, og forøvrig av foreldede typer slik
at det nesten kunne sies at festningen manglet radio.
Telefonsambandet var for
en stor del i miserabel forfatning. Festningen fikk under nøytralitetsvernet
skriftelig ordre om å ikke foreta nybygging på sambandsnettet. For å spare
penger var mange telefonlinjer montert som luftledning og ble meget snart
skutt i stykker under kampen. Flere viktige telefonkabler var ubrukelige
pga alder. Sambandet til de ytre forter gikk over rikstelefonen og
forbindelsene hadde opptil 7-8 andre sivile stasjoner på samme linje. Indre
samband på alle andre forter enn Kvarven var
praktisk talt lik null og nytt måte bygges provisorisk med feltlinjer.
På det ingeniørtekniske
område var det også store mangler. Beskyttelse mot luftangrep for
besetningen manglet ved alle kanoner og mitraljøser.
Piggtrådbindere var for
det meste så nedrustet at man uten større vanskeligheter kunne gå rett
igjennom, dels manglet de helt -- til tyskernes store forbauselse og glede
! Jeg skal ikke oppta plass med gjengivelse av den tragiske utvikling av
hele dette spørsmålet, men nøye meg med å nevne at resultatet av alle mine
anstrengelser var at det ble forbudt å vedlikeholde, enn si supplere, de
mangelfulle sperringer før mobilisering.
Torpedobatteriet var ikke
nevnt i ordren om oppsetting av nøytralitetsvern av 28/8 1939. Jeg gjorde
straks pr. telefon Admiralstaben oppmerksom på dette idet jeg trodde det
måtte bero på en utrolig inkurie, og jeg foreslo inntrengende at det måtte
bli oppsatt, men ble kategorisk avvist. Jeg argumenterte for min oppfatning
og nevnte at torpedobatteriet skulle være knyttneve festningen måtte ha som
den siste sikkerhet for å kunne stoppe en fiende om alt annet sviktet. Men
nei! Det var kommanderende admirals uttrykkelige ordre, uttalte den
kystartillerioffiser som i Admiralstaben arbeidet med våre saker. Det var
forbudt å sette det opp. Sjefen for torpedobatteriet ble beordret til
nøytralitetsvernstjeneste ombor i Marinens fartøyer. Jeg tok spørsmålet opp
igjen ut på høsten da kapteinen for en kort tid kom tilbake til festningen,
men ble på ny skarpt avvist. Jeg insisterte på å få disponere ham, han
tilhørte organisatorisk Bergen festning. "Det er for få offiser i Marinen,
vi trenger ham ombord", var svaret.
Jeg skal her innskyte at
jeg etter krigen hadde en konferanse med admiral Diesen - det var
sommeren 1945 da han satt som SK-sjef i Bergen.
Jeg forela han forholdet med torpedobatteriet som jeg ikke hadde fått lov til
å sette opp i 1939, og at ordren om dette ble angitt å være fra ham
personlig. "det kan jeg ikke erindre", sa han. "Det tror jeg
ikke at jeg kan ha sagt".
Nå, nektelsen kom i
telefonsamtale i 1939. Noe skriftelig har jeg aldri sett. Begge de her
omtalte offiserer : admiralen og hans kystartillerimedhjelper i
Admiralstaben, er døde. For meg virket nektelsen den gang som et slag. Men
jeg hadde mer enn nok å tenke på ellers.
Når jeg sier at jeg hadde
annet å tenke på, gjelder det ikke minst det veldige kontorarbeidet som var
nødvendig pga de byråkratiske sentraliserte ledelse. Selv de minste
bagateller måtte forelegges FD eller Kommanderende Admiral til avgjørelse,
og da kjennskapet til Kystartilleriet nok ikke var særlig utviklet, måtte
alt utredes og beskrives omhyggelig om det skule være håp om et godt
resultat. Når det gjaldt penger til nødvendige arbeider måtte det hele så
overbevisende at det ikke gikk an å nekte bevilgning. Og dog ble det meste
nektet -- inntil det den 8 april kom en offiser med vidtgående fullmakt fra
Kommanderende Admiral til å stille penger til disposisjon!!!. Det kostet
meg heleformiddagen ... Og utbyttet vet vi jo.
Men alt dette
kontorarbeidet slet på kreftene og tok bort tid som egentlig skulle vært
brukt til de egentlige og viktige militære oppgaver.
Kontorarbeidet ble desto
mer byrdefullt fordi myndighetene ikke tillot engasjering av moderne
kontorhjelp. Stenografer ble regnet som luksus. I Kystartilleriet satt
kommandanter og adjutanter og skrev konsepter om kapp mens krigen lurte om
hjørnet.
Tros den sterke
sentraliseringen i Oslo sto tjenestereglementets gamle ordre fast at
"kommandanten er ene og alene ansvarlig for at den ham betrodde
festningen forsvares til det ytterste".
Sjøtransporten
Bergen festning var jo en
utpreget kystfestning. Av de 7 forter som den omfattet lå de 4 på øyer og
var altså i alle tilfelle helt ut avhengig av sjøverts forbindelser.
Sjøtransportmidlene
svarte ikke på noen måte til de enkleste krav. Og her hjalp dessverre ikke
overgangen til Sjøforsvaret i 1934 noe som helst på forholdene. Festningen
disponerte således inspeksjonsbåt -- først og fremst til kommandantens bruk
-- en motorbåt som i 1918 var kjøpt brukt! Den gjorde høyst 8 knopp fart,
oftest mindre. motoren var så slitt at det var nødvendig å ta med vår
førsteklasses motormekaniker på hver eneste tur. Det forekom praktisk talt
aldri at jeg unngikk forsinkelser pga motorstopp.
Avstandene var lange. En
rundtur med båt til alle fortene var like lang som avstanden Oslo -
Færder og tok med vår båt 7 timer.
En flytur fra Gravdal ved
til Bergens krigshavns nordgrense vel Hellisøy
fyr -- ned til Marsteinen ved sydgrensen --
tilbake til Gravdal er like lang som Oslo - Færder - Jomfruland eller
Bergen - Stavanger
Hva 8-knops båten kostet
av tidsspille og tålmodighet for mitt eget vedkommende kan man kanskje
tenke seg når jeg i løpet av ett års tid tilbrakte ca 40 søndager mest i
båt, (men ellers også i bil) på befaringer og inspeksjoner -- utenom turer
som foregikk i den ordinære tjenestetid. Svært meget måtte taes igjen i form av nattarbeide på kontoret.
Når det gjelder
sjøtransport og bevilgninger må jeg nevne at det på Færøy fort ute i
Hjeltefjorden ikke fantes brygge. Personell og materiell, ammunisjon,
proviant -- alt måtte ekspederes i land og ombord over svaberget
Kommandantens inspeksjoner vakte eksempel alltid en viss ekstra spenning :
faller han i vannet, tro ? (når jeg ballanserte på en planke fra esingen
til svaberget.) Jeg klarte meg.
Jeg ga fortsjefen -- en
praktisk og energisk kar -- ordre om å bygge en liten brygge. Det var skog
nok på øya til tømmer for en brygge. Han beregnet at han trengte jern for
bolter og beslag til et beløp av kr 65, -- . Som kommandant på Norges den
gang nest største festning disponerte jeg ikke et slikt beløp. Jeg ga han
kort og godt ordre "sett i gang, betalingen får vi komme tilbake til
siden". Imidlertid ringte jeg den offiseren i FD som hadde med slike
ting å gjøre, men fikk momentant svar :"Nei ! Hvor ligger forøvrig
Færøy?" Det var spørsmål om en "ekstraordinær bevilgning på kr 65
til bygging av en høyst nødvendig brygge...
Luftvernet.
-- Bergen luftvern
Det var ikke bare
kampbatteriene som var foreldet. Luftvernet var både foreldet og helt
utilstrekkelig. Festningens luftvern må sees i sammenheng med Bergen
luftvern. Dette var kommandomessig stillet under kommandanten på Bergen
festning.
Ved oppsetningen av
nøytralitetsvernet i august 1939 hadde Bergen ikke fått seg tildelt annet
enn en del av luftvernreserven, nemlig 6 stk 7,5 cm kanoner M/1916 som var
disponert til Bergen luftvern for mobiliseringsterminen 1939.
Disse kanonene skulle
monteres i 3 batterier :
1. Kvarven
2. Eidsvågfjell
-- og
3. ved Tveitevann. --De
to siste ble senere kalt henholdsvis Øyjord og
Slette batterier.
Batteriene skulle
monteres, samband etableres, brakker bygges for besetningene. Noen sjef for
det vordende luftvern var foreløpig ikke beordret, så kommandanten måtte
overta som den faktiske leder som sammen med distriktsingeniøren forberedte
alt til montering kunne utføres. Først på et senere tidspunkt ble kaptein
Alver beordret som sjef for Bergen luftvern -- under kommandanten.
Det var en utakknemlig
oppgave han fikk. Kanonene var foreldet. Utstyret var like gammelt som
kanonene. Høydemåleren var den primitive og foreldede Hartree's
fra første verdenskrig. Temperingsapparater, lyskastere og lytteapparater
fantes ikke.
For sitt eget
lavforsvar disponerte Luftvernet 2 stk 7,92 mm Colt mitraljøser pr.
batteri.
Automatskyts for
forsvaret mot flyangrep i mindre og lavere høyder fantes ikke.
For lavforsvar av selve
Bergen by var det ved mobilisering forutsatt disponert 6 mitraljøsetropper
a 2 stk.
Utenom dette hadde Kvarven og Hellen forter henholdsvis 2 mit.tropper og 1 tr. for eget
forsvar uten dette inngikk i Bergen luftvern.
Sambandet innen Bergen
luftvern og mellom dette og kommandanten var pga manglende bevilgning
utilstrekkelig.
I alt var Bergen
luftverns nøytralitetsvernoppsetning så svak, utidsmessig og mangelfull at
det, da angrepet kom, hadde svært lite å si. Sjefen, kaptein Alver, og alt
hans personell viste den redeligste vilje og evne til samarbeide, men dette
er jo tross alt ikke nok.
Imidlertid led de tyske
fly -- det var i alt 8 av dem -- allikevel tap: ifølge sivile iakttagelser ble 2 av dem skutt ned av mitraljøsetroppene
ved Øyjord og Sletta batterier.
Festningen manglet
dekningsavdelinger fra hæren til forsvar av landfrontene.
Hjelpen
fra Ulven
Det er et historisk
faktum at en kystfestning aldri er tatt fra sjøsiden. Derfor har det
alltid vært ansett viktig å disponere styrker fra Hæren for dekning av
festningens landfront(er). I dette spørsmål inntrådte det en fullstendig
forandring ved overgangen til Sjøforsvaret i 1934. Det gikk så vidt at
det i Admiralstaben ble hevdet det motsatte. Dette førte til at det
på høyeste hold ved behandling av krigsoppsetningsplaner og
mobiliseringsplaner ble bestemt at de små infanteristyrker som skulle
tildeles festningene ikke skulle beholdes samt som dekningsinfanteri , men
stykkes opp i småstyrker som vesentlig skulle anvendes som leirvakter,
byggevakter, kabelinntaksvakter, brannvakter....
I september 1939 fikk
Bergen festning avgitt til nøytralitetsverntjeneste det ene av de to
landvernsinfanterister som vi skulle ha ved mobilisering. Kompaniet fikk i sin
tjeneste anledning til å gjøre seg kjent med de oppgaver det -- skulle få
ved mobilisering og gjorde god nytte for seg. Da det etter godt og vel 1
måneds tjeneste ble dimittert, fikk vi ikke noe nytt i stedet. Jeg
protesterte, men fikk til svar at Agdenes festning ikke ønsket noe
dekningskompani, og da kunne Bergen heller ikke få noe ! Denne beslutningen
ble ikke omgjort da Agdenes den følgende dag ga en motsatt uttalelse, idet
den først var basert på haltende forutsetninger. Derimot ble det lovet at Bergen
festning skulle få assistanse fra infanteriet på Ulven ekserserplass hvis
noe skulle komme på. Til dette svarte jeg at en slik ordning ikke var
tilfredsstillende. Ulven var for langt borte (over 30 km landevei) til at
en innsetning derfra kunne komme frem tids nok om noe skulle komme på i en
hast. Dette ble dessverre ettertrykkelig bekreftet av vikeligheten den 9
april da det infanterikompani som ble sendt oss til hjelp mot den tyske
landstigningen, ikke nådde frem dit hvor kampen foregikk.
Min adjutant, daværende
løytnant O. Kvammen, fikk ved 01:30 tiden ordre bl.a. om rekvisisjon av en
infanteristyrke fra Ulven til nærforsvar av Kvarven.
Hans henvendelse -- på mine vegne -- til general Steffens førte til at
denne i overenstemmelse med tidligere avtale
beordret avgitt et kompani. Desuten fikk
løytnanten ordre selv å henvende seg direkte til
nøytralitetsvaktbataljonen. Han var også flere ganger i løpet av nattens
løp i kontakt med Ulven, og for å sikre best mulig samarbeide og om mulig
påskynde fremrykningen til Kvarven, dro han i bil
til Krohnsminde idrettsplass i Bergen hvor
styrken var kommet inn. Den offiser som av DK-sjefen hadde fått ansvaret
for avgivelsen, oberst S. Blom, var blitt skiftet over i annet oppdrag
tidligere på natten og oberst G. Østbye, som
deretter fikk kommandoen over de disponible avdelinger, var ikke orientert,
men avga under for han ytterst vanskelige forhold et kompani til vår
assistanse. Da var det imidlertig for sent,
kompaniet ble tatt til fange -- så å si av de samme tyskere hvis landgang
det skulle ha avslått.
Jeg finner det her
naturlig til sammenligning å nevne hvordan spørsmålet om dekningstropper på
landsiden ha vært vurdert før. Ved oppsetning av nøytralitetsvernet ved
Bergen festning i 1914 ble det til dekning av landfrontene avgitt fra Hæren
2 bataljoner infanteri samt noen spesialtropper. I løpet av de over 4 år
nøytralitetsvernet den gang varte ble denne dekningsstyrke opprettholdt, om
enn etter hvert i noe redusert omfang, men i alle fall som en realitet.
Festningens utstyr med
infanterivåpen.
Av automatvåpen hadde
kystartilleriet tidligere hatt Hotchkiss
mitraljøse, både 10,15 mm og 6,5 mm. Da Coltmitraljøsen ble innført, ble
det forbudt å bruke Hotchkiss. Mange av de
soldater som tjenestegjorde på Bergen festning 9/4 1940 var fortrolige med Hotchkiss, men hadde ikke sett Colt. Dette måtte altså
drives instruksjon.
I sin tid kom ordren om
omgjøring av Coltmitraljøsen for bruk av tung ammunisjon. Mitraljøsene ble
i tur og orden innsendt til Kongsberg våpenfabrikk for omgjøring. Denne
omgjøring og utlevering av tung ammunisjon ble gjennomført etter en
prioritetsliste hvor kystartilleriet var satt opp sist. Det beklageligste
var at det ble vårt våpen som først fikk bruk for den nye ammunisjonen i de
omgjorte mitraljøser. Den første levering (et ganske lite parti) kom til
festningen mandag 8 april om ettermiddagen og ble i løpet av natten. Tross
vi hadde våpnene var det bare tillatt innkalt nøytralitetsvernbesetning til
mitraljøsetropper ved de indre forter. Ved de ytre forter måtte jeg utdanne
mitraljøsebesetninger av kanon- og sambandspersonell i en styrke som på
forhånd var alt for liten. Om den ammunisjon som skulle vært brukt -- bl.a.
til utdannelsen, på de ytre forter -- kom altså samtidig med det tyske
angrep.
For de 5 mitraljøser som
disponeres til luftvern på Kvarven fort, men som
måtte settes inn til forsvar mot den tyske landsetting, hadde vi på denne
måten ammunisjon til ca 1 til 1.5 minutts skyting. Av de 32 mann i
mitraljøsetroppen på Kvarven hadde bare 6 skutt
noen få skudd med dette våpen. Så lenge disse mitraljøsene spilte opp i
forsvaret mot den tyske landsetting i ryggen på Kvarven
fort (i Hesteviken) klarte ikke en tysker å komme
et skritt fremover. Da ammunisjonen var utskutt, hadde vi ikke midler til å
stoppe det tyske angrepsinfanteri som var væpnet med gevær, maskinpistoler,
håndgranater, lette mitraljøser, bombekastere samt flammekastere, som
imidlertid visstnok ikke ble brukt.
Mot dette hadde våre
artillerister gevær, tunge mitraljøser -- hvis ammunisjon altså meget snart
var utskutt. Når det gjelder håndgranater, så hadde festningen opplag av
Åsens håndgranater i magasin. Men disse var ansett for å være farlige for
kasteren, og både instruksjon og bruk var forbudt.
Sjøbevoktningstjenesten
Før jeg går inn på selve
kampen 9 april vil jeg gjerne gi en orientering om sjøbevoktningstjenesten
og skal da først -- til sammenligning -- nevne litt om den tilsvarende
tjeneste under første verdenskrig.
Sjøbevoktningen ble den
gang -- som i 1940 -- utført av 1/ bevoktningsfartøyer og 2/ landposter.
I 1914-18 ble
bevoktningsfartøyene (leide eller rekvirerte mindre fartøyer :
passasjerbåter, hvalbåter) utrustet og bemannet av Marinen. Men operativt
var de underlagt en bevoktningssjef som var kystartillerist. Derved ble det
oppnådd enhet i denne viktige tjenesten : alle meldinger gikk direkte til
bevoktningssjefen som hadde sin faste plass i festningens
hovedkommandoplass til enhver til kunne holdes orientert. Det er vell og
nærliggende å tenke seg at det kunne oppstå vanskeligheter mellom
kystartilleristen og marineoffiserene i en slik tjeneste. Det gjorde det
også, men vanskelighetene ble overvunnet i alle de 4 år nøytralitetsvernet
varte.
Ved overgangen til
sjøforsvaret fra 1/7 1934 ble denne organisasjonen forandret derhen at sjefen -- nu sjøbevoktningssjefen -- skulle
vare sjøoffiser, mens leddene i bevoktningstjenesten fremdeles var fartøyer
med marinebesetning samt landposter oppsatt med kystartilleri personell fra
festningen. Alle meldinger gikk som før til sjøbevoktningssjefen, men denne
var ikke på festningen, men for Bergens vedkommende hos SK-sjefen
på Marineholmen i Bergen. Dog gikk meldingene fra landpostene samtidig også
direkte til kommandantens meldesentral, sambandsekspedisjonen på Kvarven.
Sjøbevoktningssjefen
sortere innkomne meldinger og lot gå videre til kommandanten det som han
fant av betydning for festningen. Dette volte forsinkelser, og det hendte
at enkeltheter ble borte under veis. Festningen ble på denne måten en mer
eller mindre blind institusjon som måtte få beskjed av andre om det en selv
skulle sett. Det var to viktigste trekk som på denne måten ikke kom til
kommandantens kunnskap :
1. De innkomne fartøyers
nasjonalitet. Sjøbevoktningssjefen fikk vite dette, men meldingen om ikke
frem til kommandanten. Dette volte atskillig tvil og funderinger hos oss i
festningens hovedkommandoplass.
2. Da de fremmende --
ukjente -- krigsfartøyer kom til syne ved Stangen og dermed inn i
skuddfeltet for Kvarven og Hellen forter, var det
jo tilsynelatende sivile, alminnelige lastebåter som gikk foran. Deres
tilstedeværelse og nasjonalitet måtte antagelig være meldt til
bevoktningssjefen. Men noen melding var ikke kommet til kommandanten.
For artillerisjefen og
kommandanten var dette en overraskelse. Enten måtte disse fartøyene tilhøre
den ukjente flåtestyrke -- og det forekom oss da en ordning uten sidestykke
at konvoierte fartøyer ble sendt foran eskortefartøyene. Det måtte derfor
være sannsynligere at fartøyene var to (norske) båter som tilfeldigvis
befant seg i skjærgården og av tyskerne (nasjonaliteten ennå ukjent) var
litt tvunget til å gå foran. Jeg fant det ikke riktig å åpne ild mot
krigsfartøyene før lastebåtene var kommet så langt innover at vi uten
risiko for dem kunne skyte over dem. Det var kostbar tid som på den måten
gikk tapt. Og det har selvsagt utsatt meg for kritikk.
Først senere har vi fått
vite at det var tyske fartøyer som ble brukt som "Sperrbrecher".
Forøvrig viste det seg at de egentlig hadde etniske nasjonalitetsmerker.
Disse ble overmalt under stans utenfor Gravdal senere på morgenen.
Den første melding om at
fremmende krigsskip forserte inn Korsfjorden ble mottatt ved
sambandssentralen på Marineholmen kl 01:10 den 9/4. Kl 01:35 meldte
strandposten ved Håkonsund sydligst på Store
Sotra at 5 store og 2 små tyske krigsfartøyer passerte. Til ett av
bevoktningsfartøyene i Korsfjorden oppga det ene krigsfartøy
kjenningssignalet for "HMS Cairo" og
sendte i morse på engelsk : "Anløper Bergen for kort opphold"
Ingen av disse meldinger
nådde kommandanten. Tidlig under fart inn mot Kvarven
fort, straks etter vår ildåpning, sendte det
fartøy som viste seg å være krysseren "Køln"
med en kraftig morselanterne på mastetoppen : "Stop
firing, good friends. Stop firing, good friends" Senere under ildkampen
meldte lyskaster 1 på Kvarvenpynten at et av
fartøyene førte engelsk krigsflagg.
Nasjonaliteten fikk
kommandanten først kjennskap til ved landstigningen i Hesteviken
-- i ryggen av Kvarven fort, da vår bryggevakt
meldte at "fremmende soldater i grønne uniformer er gått i land i Hesteviken, og de taler tysk."--
STØTTE TIL FESTNINGENS KAMP.
Hjelpen fra marinen.
Straks SK-Sjefen, Admiral Tank-Nielsen, fikk melding om
innpassering av krigsfartøyer i Korsfjorden gan han ordre til alle
underlagte enheter i Bergensdistriktet om å delta i forsvaret av Bergen.
Dette gjaldt:
Marinefatrøyer : (Jeg bortser her fra
bevoktningsfartøyene som hadde sin klart oppstrukne tjeneste.)
Mineleggerne
"Tyr" og "Uller" løste sine
oppgaver. Fordi det ikke hadde vært mulig åutvirke
fra høyere myndigheter om utlegging tidligere, ble det av "Tyr"
utlagte miner først effektive etter at den tyske eskadre hadde passert.
Torpedojageren
"Garm" skulle fra possisjon ved Herdla
ta stilling ved Hjelteskjær (sydenden av Askøy)
to torpedoangrep. Da den kom nedover Hjeltefjorden og hadde gjort
torpedoene klar for antatt skuddavstand var det blitt temmelig lyst. Det
måtte derfor i tilfelle skytes på større avstand enn torpedoene var
innstilt på, og det var ikke tid til omregulering av avstanden før målet
hadde passert. Krysseren åpnet ild mot "Garm" med sittt 15 cm skyts, dog uten å treffe, men sjefen fant
det håpløst å komme på torpedoskudds avstand under disse forhold og gikk
hurtigst mulig nordover i dekning for ilden. Altså : intet resultat av
hjelpen fra "Garm".
Undervannsbåten "B
6" skulle fra Flatøy, når det ble lyst, gå neddykket inn på Bergens
havn og angripe fiendtlige skip som måtte være kommet inn. "B 6"
så i periskopet et større krigsskip som så ut til å passere Kvarven på vei ut Vestre Byfjord
samt et par motortorpedobåter. Bortsett fra disse 2 skipene ble det ikke
observert krigsskip på Bergens havn. U-båten var sjøsatt 1929, men bygget
etter tegninger hvor erfaringene fra krigen 1914-18 ikke var nyttiggjort.
Forøvrig også ellers foreldet. Bl.a.. hadde den så lang dykketid at det
ville være ytterst risikabelt å gå til torpedoangrep på et moderne
krigsskip. Intet resultat.
Torpedobåten
"Brand" fikk ordre om å gå til farvannet ved Alvøen for
torpedoangrep. Den kom så send avsted at den måtte dirigeres inn på Gravdalsbukten da de tyske fartøyer allerede kom inn
forbi Kvarven. Jeg ble orientert om dette og
uttalte min glede over at torpedobåten på denne måten kunne erstatte
torpedobatteriet. Det oppstod ideelle forhold for torpedoskudd, men sjefen,
en ung og uerfaren fenrik, våget ikke. Intet resultat.
Marines flystasjon Flatøy
fikk ordre om å bombe de tyske fartøyer. Det ble fra "F.52"
kastet to bomber mot "Køln", men de
falt i sjøen uten å skade fartøyet. Senere ble den siste bomben kastet mot
"Kønigsberg" og eksploderte like
aktenfor denne uten å gjøre skade. Krysseren åpnet øyeblikkelig en --
virkningsløs -- ild mot flyet som landet i god behold på Flatøy. Tross
hederlig og modig innsats : Intet resultat.
Hjelpen fra Ulven.
Avgivelse av et kompani fra Ulven ekserserplass til dekning av festningens
landfront(er) var tidligere avtalt. Da DK-sjefen ved 02:30 tiden hadde fått
underretning om innpaseringen av de tyske
krigsskip opp gjennom Lerøyosen, ga han straks
ordre til bataljonen på Ulven om å forberede innlasting av bataljonen på
biler og busser. Litt senere fikk den ordre om å dra til Krohnsminde i Bergen for nærmere ordre. Hvordan dette
spørsmål utviklet seg videre er
omtalt foran. Jeg skal her bare gjenta at det kompani som tilslutt virkelig
ble avgitt, kom for sent og ble tatt til fange av de samme tyskere hvis
landgang det skulle ha avslått. Intet resultat.
På denne måten ble Kvarven og Hellen forter samt Bergen luftvern stående
alene i forsvar mot den inntrengende fiende hvis nasjonalitet vi enda ikke
kjente.
Styrkeforholdet
En sammenligning av
styrkene på begge sider kan bare bli haltende. På norsk side er det, når
det gjelder den avgjørende kamp, liten grunn til å ta med fortene, Færøy,
Herdla og Håøy som pga sin beliggenhet ikke kom i
aksjon. Det samme gjelder mineleggere og bevoktningsfartøyer på disse
felter -- episoden med "Uller" kan ikke
blandes inn her.
Jeg har heller ikke
regnet med "Hjelpen fra Marinen" og "Hjelpen fra Ulven"
idet ingen av dem ble effektive.
I den egentlige og
avgjørende kamp deltok på norsk side bare :
Kvarven fort 312 bef.m.
og menige. Hellen fort 92 bef.m. og menige.
Bergen luftvern 157 bef.m. og menige og 2
flyvere. I alt 563 bef.m. og menige
Den tyske styrke. Etter
hva det senere er konstatert var det følgende fartøyer i angrepsstyrken :
Lett
krysser "Køln" 8200 tonn, med 820 manns besetning, 9 stk
15 cm i trillingtårn, 6 stk 8,8 cm luftvernskyts, 8 stk 3,7 cm
luftvernskyts samt mitraljøser.
Lett
krysser "Kønigsberg", samme data som "Køln"
Artilleriskoleskipet
"Bremse" 1460 tonn,
192 mann, 4 stk 12,7 cm kanoner, mitraljøser.
Torpedojager
"Wolf" 933 tonn,
129 mann, 3 stk 10,5 cm kanoner, 4 stk 20 mm automatkanoner.
Torpedojager
"Leopard",
samme data som "Wolf"
Moderskip
for motortorpedobåter "Karl Peters" 3600 tonn, 255 mann.
4
motortorpedobåter a 50-60 tonn.
Hver med en besetning på 21 mann. 1 stk 20 mm automatkanon. Totalt 84 mann.
Hertil
kom 8 fly av type He. 111,
bombefly som antagelig hadde 2 manns besetning, til sammen 16 mann
Sum fartøys- og
flybesetninger 2415 mann.
Alle de under 1.--6.
oppførte fartøyer hadde ifølge tyske rapporter tropper av Hæren ombord,
nemlig :
7 kompanier infanteri, 2
kompanier pionerer, samt en rekke staber, således divisjonsstab for 69.
infanteridivisjon under generalmajor Tittel. Regimentsstab for 169.
Infanteri regiment oberst Graf Stolberg. 2 bataljonstaber.
Samlet antall tropper av
Hæren 1900 mann, sum fartøys- og flybesetninger 2415. I alt 4315 mann.
Etter dette var altså
styrkeforholdet i den avgjørende kampen : Tyske : ca 4315 mann. Norske ca
563 mann. At mottagelsen i Bergen kan ha vært forberedt fra tysk side
fremgår muligens av følgende episode : Det første tyske fartøy gled inn mot
byen og nærmet seg Tollbodkaien, sendte det opp
et signallys. Ifølge tjenestelig rapport fra Bergens luftverns sjef fra
hvis kommando sentral man hadde full oversikt over hele havne- og
fjordområder og det meste av Bergen by, ble dette øyeblikkelig besvart med
minst 11 --elleve-- lignende signallys fra forskjellige steder i Bergen og
nærmeste omegn.
Krysserne
i angrepsstyrken 9. april.
Den fagmessige betegnelse
"lett krysser" er av mange -- deriblant en stortingsmann (Se
innledningen til denne artikkel.) -- formentlig antatt å bety et lett
bygget krigsfartøy. Jeg skal derfor gjøre oppmerksom på at de "lette
kryssere" "Kønigsberg" og "Køln" var såpass tunge at de var utstyrt med
beltepanser og førte som hoved artilleri hver 9
stk 15 cm kanoner skipsartilleri foruten 6 stk 8,8 cmd
luftvernartilleri. Da "Kønigsberg" åpnett ild mot Kvarven fikk
vi mot oss :
9 stk 15 cm, antatt ca 60
skudd pr minutt og fra 6 stk 8,8 cm antatt ca 60 skudd pr minutt eller i botimot 3 tonn sprengfylte granater. Vi så de kraftige
lysglimtene fra 15 cm og de mindre,
men like iltre fra 8,8 cm mot oss.
Virkning : Ikke
en eneste mann ble drept eller såret. Det eneste som ble oppnådd
ved denne kanonaden var et nedslag 20 m foran en 21 cm kanon sendte steinsprut
inn i kanonrøret, og under ladning for neste skudd kjørte prosjektilet seg
fast så kanonen var ute av funksjon.
KAMPEN
Da ilden ble åpnet fra Kvarven kl 03:59 var det dårlig sikt: ikke helt
nattemørket, men disig, litt småregn. Lyskaster effekten var ytterst slett.
Festningens beste lyskaster, nr 1 på Kvarvenpynten,
kom tidlig ut av drift idet det ble gitt ordre om mørklegging av Bergen by.
(Av budsjettmessige grunner fikk denne lyskaster -- som fast vaktlyskaster
-- strøm fra Bergens elektrisitetsverk for å spare utgiften av den
dampdrevne maskinstasjon.) Dette vanskeliggjorde hele tjenesten idet vi måtte
gå over til petroleums lykter i kommandoplasser og kanon stander. --
Lyskaster nr 2 på Håpsøy virket dårlig og hadde
vanskelig for å fastholde målene. Befalet kunne så fartøyene i sine
prismekikkerter, mens orografer og kanoner, som
hadde langkikkerter, stadig meldte: målet kan ikke sees. Da orografens avstandmåling skjer ved sikting mot det
fiendtlige fartøys vannlinje, kunne hverken avstand eller fart måles. Det
vil sikkert forståes at ilden fra de to
batteriene på Kvarven derfor ble dårlig rettet.
Og sjefen for 24 cm haubitsbatteri på Kvarven
kunne vanskelig observere nedslagene. Hellen batteriet måtte foreløpig
innstille sin ild helt.
Innpasseringen gjennom
festningens skuddfelt og inn på Bergens indre havn foregikk i 2 puljer :
I første omgang :
Krysseren "Køln",
Torpedojageren "Wolf"
og "Leopard".
Artilleriskoleskipet "Bremse".
Moderskipet "Karl Peters".
I annen omgang :
Krysseren "Kønigsberg"
De 3 motortorpedobåter
gikk med veldig fart i siksak ut og inn mellom de
større fartøyer og kunne ikke beskytes da festningen bare hadde tungt og
langsomt skytende skyts.
På grunn av dårlig sikt
passerte "Køln", "Wolf" og
"Leopard" inn uten at det lykkes oss å få inn noen treff.
Artilleriskoleskipet
"Bremse" fikk 2 treffere fra 21 cm batteri Kvarven,
det ene i vannlinjen under forreste mast, det annet på akterdekket. Tap : 4
mann drept, 8 såret, derav døde 4 samme dag på sykehus. Det oppstod brann
ombord.
Moderskipet "Karl
Peters" fikk en 21 cm granat mot formasten -- den skrenset av. En mann
drept. Fartøyet styrte inn i dekning på sydsiden
av fjorden til kampen var over.
Krysseren "Kønigsberg" ble truffet av 3 -- 21 cm
brisantgranater :
1. en på styrbord side
litt over vannlinjen. Damp- og vannledninger brutt, brann i et kjelerom.
2. en 37 mm luftvernkanon
på forskipet ble kastet overbord, betjeningen drept eller hardt såret.
3. i overbygningen under
broen ved forre skorstein -- inn i rom hvor landstigningsinfanteri oppholdt
seg med våpen og ammunisjon. Vann- og dampledninger brutt. Trykket på
kjelen gikk mot null. Maskin stoppet. Ankerspillene satte seg fast. Det
lykkes med feberaktig slit å få ut et anker ut i siste øyeblikk så fartøyet
stoppet med baugen nesten mot fjellet i Gravdalsbukten.
(Jeg så det her da jeg av en gendarmerioffiser ble kjørt til Bergen til
forhandling med den tyske admiral.)
"Kønigsberg"
kom siden i gang igjen og gikk med 4--5 knops fart inn på Sandviksbukten i Bergen. Senere ble den forhalt til
Skoltegrunnskaien. Neste dag ble den her bombet i senk av 2 engelske fly.
Som krigsfange var jeg
internert ombord i "Mørejarl" ved kai
på Marineholmen. Da vi hørte og så flyene -- først ett, kort etter : det
andre -- krøp jeg opp på taket av styrehuset og så selve bombene i slippet.
Nedslaget -- og virkningen -- var skjult bak Nygårdshøyden.
-- Siden fikk vi vite at skipet sank ved kaien.
Etter tysk oppgave var
tapet av personell : 18 døde, 12 hardt og 5 lettere såret.
Hellen
fort
Fortssjefen, kaptein K.
Valde, fikk en ytterst vanskelig og utakknemlig oppgave.
Siktbarheten var fra
begynnelsen av enda verre for Hellen enn Kvarven.
Fortssjefen fikk bare i glimtvis tak i fartøyene i sin prismekikkert, mens
hverken orografer eller kanoner kunne se. Avstand
og fart måtte bedømmes. Batteriet ligger ca 4600 m tilbaketrukket i forhold
til Kvarven når man regner etter kursretningen inn Vestre Byfjord.
21 cm batteri ble satt inn så snart siktbarheten tillot det.
Både ved skyts og
ammunisjon oppstod det vanskeligheter. KAnon nr 1
klikket 3 ganger. Da mekanismen ble åpnet viste det seg at bakre kardus var
antent uten å eksplodere. Ny kardus, skuddet gikk, men dermed eksploderte
bremsesylinderen og kanonen var ubrukelig. Ved de to øvrige kanonene bød
tettemidlene de samme vanskeligheter som på Kvarven.
Midt under kampen kom vår
egen minelegge "Uller" inn Vestre Byfjord som om intet foregikk. Sammenhengen var at
fartøyet hadde lagt ut sin last av miner ved Færøy og nu ville hente resten
av minene for å fullføre sperringen.
Det var nu blitt såpass
siktbart at Kvarven så "Uller",
Hellen derimot kunne ikke skjelne den fra de andre fartøyene, så ilden
måtte innstilles. Deretter kom melding om "Brand" som skulle ta
stilling innenfor Kvarven for torpedoangrep, og
dermed måtte Hellen på ny stoppe skytingen.
Hellen hadde nu som mål
krysseren "Køln" som var gått til
ankers under Oldernes. Det så for Hellen ut som
om det ble 2 eller 3 treff, men dette er ikke bekreftet. "Køln" hadde derimot allerede åpnett
en voldsom ild mot Hellen -- sammen med "Kønigsberg".
Men det oppstod ikke større skader utover at telefonlendinger i blank tråd
foran batteriet ble skutt i stykker.
Ut på morgensiden gikk 8
tyske fly til angrep. Først ble det kastet ned flyveblad, men deretter gikk
de over til bombing og mitraljøseild fra så lav høyde at vårt luftvernskyts
ikke kunn virke mot dem.
Virkningen av flyenes
bombing og mitraljøseskyting på Kvarven var null.
Verre gikk det på Hellen
hvor 6 tyske fly kastet 5--6 stk 259 kr bomber. En av disse falt ved kanon
3, i nedre kanonstand hvor 5 mann ble drept og resten såret. Eksplosjonen
ble særlig voldsom idet hele kanonens kardusbeholdning gikk med.
En sersjant ble drept av
flyenes mitraljøseild. I alt 6 falne og 8 såret på Hellen.
Ved bombing ble alle
telefonforbindelser brutt idet kontorbrakken med telefonsentralen ble
rammet.
Slutten
Da jeg mottok melding om
den tyske landstigning i Hestviken hadde jeg ikke
hørt noe fra kompaniet fra Ulven om skulle vært vår støtte nettopp nu. Jeg
hadde derfor ingen annen utvei enn å ta artilleristene vekk fra kanonene og
sende dem som infanteri mot den tysk landstigningsstyrke . Lignende ordre
ga jeg til de 2 mitraljøsetropper på Kvarven. --
Jeg holdt tilbake 1 befalsmann + 10 mann ved hvert batteri til forsvar her
mens resten skulle gå mot de tyske stormtropper. Vårt forsvar mot disse kom
til å bestå av ca 12 befal og 133 korporaler og menige. Heri medregnet
personell fra sambandsekspedisjonen på Kvarven.
Jeg drog selv -- først i
bil og så i springmarsj -- ned i Kvarvenbakken
for å kontrollere at avdelingen kom i gunstig stilling og fikk dermed
anledning til å få et personlig inntrykk av situasjonen med bombeslipp og
mitraljøsenedslagene på inntil få meters avstand fra meg.
Det var fast ro over
skytterlinjene da jeg atter måtte begi meg oppover for å komme i kontakt
med telefonnettet. Her fikk jeg straks 2 forbindelser : først oberst Østbye som underrettet meg om at kompaniet fra Ulven
var underveis mot Gravdal. Her ble vi avbrutt av Marineholmen som satte meg
i forbindelse med den tyske divisjonssjef, general Tittels, stabssjef, Hauptmann Muller: "Bergen er besatt, Bergenhus, Marineholmen
osv. -- Fortsettelse av kampen vil bare kreve unødvendig, blodsutgydelse og kan ikke for andre det faktum at
Beregn er besatt". -- Her brøt sentralbordmannen i Gravdal inn og
spurte : Ferdig ? hvorved jeg fikk brutt forbindelsen og atter fikk oberst Østbye : etter hans beregning skulle kompaniet vært
fremme nu.
Gjennom døren som jeg i
hastverket ikke hadde fått lukket etter meg, hørte jeg skyting fra alle
kanter, men i retning Gravdal var det stille. Nu kom på ny Hauptmann Muller i telefonen.Han
oppfordret inntrengende å innstille kampen øyeblikkelig. I motsatt fall
ville det omgående bli satt i verk bombing av Bergen fra luften. Mens han
enda snakket stakk en tysk soldat hodet inn av døren. Han hadde bajonett og
stålhjelm på hodet -- altså : hjelpen var langt borte, fienden var over og
rundt oss. Jeg hadde intet valg.
De tyske stormtropper
hadde gått i land på en rekke punkter så Kvarven
var fullstendig omringet. Fra Hellen hadde jeg intet hørt. Marineholmen var
besatt av tyskere.. Jeg ga ordre :"Ilden opphører!" -- så vidt det var mulig å få en slik
ordre frem.
Hellen
Som Kvarven
ble også Hellen fort omringet. Her ble tropper landsatt dels på nordsiden
av Eidsvågnesset, altså i fortets rygg, hvor
først Øyjord luftvernbatteri var blitt besatt.
Dels fra syd, -- For kaptein Valde var situasjonen kort og godt håpløs. Han
hadde ingen muligheter -- det var intet annet å gjøre enn å overgi seg.
Kampen hadde vært hard.
På 21 cm kanon nr 2 som hadde avgitt flest skudd (K1:bremsesylinderen
sprengt ved første skudd), K3: flybombe drepte 5 mann og såre andre) var
nesten all maling skrapt eller svidd av under bomberegnet og
mitraljøseilden. Ingen av denne kanons besetning var imidlertid drep eller
såret idet de hadde søkt tilflukt under kanonskjoldet under hvert
flyangrep.
Falne
og sårede.
Norske
: Bergen festning hadde i alt 8 falne og 18
sårede.
Herav falt de 2 i Hestviken for norske kuler idet de var tatt til fange
av tyskerne og i den dårlige sikt ikke kunne skjelnes fra disse.
På Hellen ble 5 menige
drept av en tysk flybombe mens 1 sersjant falt for mitraljøseild fra et
tysk fly.
Av de sårede ble 9 såret
på Kvarven, 1 i Hestviken
og 8 på Hellen fort.
Jeg finner det av
interesse her å peke på at det på Kvarven og i Hestviken ikke ble drept en eneste man ved tyskernes
overhendige beskytning med skipsartilleri, motortorp.båtene
aut.våpen, flybomber, flymitraljøser,
stormtroppenes automatvåpen, håndvåpen, håndgranater.
Tyske : Ved fellesbegravelsen av norske
og tyske falne på Solheim kirkegård i Bergen den 13/4 ble det begravet : 7
norske soldater, 19 tyske soldater og matroser.
Ordføreren i Bergen fikk
rekvisisjon på begravelse av 52 falne tyskere, men det ble sagt at man fant
at ikke gikk an å ta med så mange i den offisielle begravelsen når det var
så få norske falne.
Uoffisielt er det opplyst
at tyske lastebiler med presenning over kjørte til krematoriet om natten,
og dette var i drift et par døgn.
Personellets
holdning
Under artillerikampen på Kvarven fort viste besetningene snarrådighet og mot og
en beundringsverdig ro.
Da artillerikampen på
fortet måtte avbrytes og besetningene sendes mot den tyske landgangsstyrken,
var artilleristene utkjørte etter den slitsomme tjenesten på kanonene. Det
var derfor en hard påkjenning for disse eldre karene å ta springmarsj
nedover og gå i kamp mot det som vi den gang trodde var verdens beste
soldater.
På Hellen fort var også
personellet forhold i alle henseender utmerket. Her var kanskje
påkjenningen spesielt hard ved den skjebne som rammet betjeningen ved kanon
nr 3.
Ved sambandsekspedisjonen
på Kvarven gikk formidlingen av meldinger og
ordrer presiserende og raskere enn noen gang, selv når flyene gikk lavt
over taket og kastet bomber og skjøt med mitraljøser.
Sentralbetjeningen på
Gravdal sentral fortsatte rolig å ekspedere mens tyske soldater befant seg
utenfor vinduene.
Alt befal er enig om at
troppens opptreden var helt ut beundringsverdig. Under gunstigere forhold
ville dette sikkert bidradd til et ganske annet utfall av festningens kamp
9 april.
G.
I . Willoch
Oberst
|
