Luftangrepet gjorde større skade på Hellen enn Kvarven. Ved kanon nr. 3 på Hellen falt 5 mann og såret flere. 1 sersjant ble drept ved mitraljøseild fra fly. Under bombingen ble alle fortets telefonforbindelser brutt. Fortsjefen beordret alle mann i dekning. Soldater som ble sendt ned i Helleveien for å skaffe legehjelp, meldte at de ble stoppet av tyskere.

Tross luftvernet på denne måte pga uhensiktsmessig og manglende materiell var for svakt til å lette det trykk som flyangrep la over festningen ble det nødvendig på Kvarven å ta fortets 2 luftvernmitraljøse tropper vekk fra sin oppgave og sende dem mot den tyske landstigningsstyrke.

Tysk landstigning, infanterikamp.

Kvarven Fort :
I Hesteviken, ved torpedobatteriet.
Utenfor Kvarven ved Gjæringsnesset.
Langs innsiden av Kvarven.
I Gravdal og i Wallemsviken.

Hellen Fort :
På nordsiden av Eidsvågnesset med fremrykning mot Øyjord luftvernbatteri og derfra i ryggen på Hellen Fort.

Dessuten :
Lengre inne i Laksevåg.
På Marineholmen, Sukkerhusbryggen, Fesningskaien, Tollbodkaien og muligens ennå flere steder.

Da de tyske krigsfartøyer hadde passert Kvarven ble det fra det første av dem skutt opp et signallys som ble besvart fra en rekke steder rundt om i byen og omegn. Luftvernkommandoen observerte fra sin stasjon i Fjellveien svarsignaler fra i alt 11 steder.

Den første melding om landstigning gikk ut på at fremmende soldater i grønne uniformer var gått  i land i Hestviken og at de talte tysk. Jeg hadde ikke fått noen melding om utfallet av festningens anstrengelser for å få avgitt infanteri til landfrontene og viste i det hele tatt på dette tidspunkt om vi fikk støtte eller ei. Vi måtte altså gjøre regning med å klare oss selv. Det var da ingen annen utvei enn å ta batteribesetningene vekk fra batteriene og sende dem mot den fiendtlige landgangstyrke. Samtidig ga jeg lignende ordrer til de to mitraljøsetropper på Kvarven. Å fortsette batterienes ild samtidig var håpløst. Styrken var for knapp til en ordinær fullstendig batteribesetning. Jeg holdt tilbake 1 befalingsmann samt 10 mann ved hvert batteri til forsvar av disse, mens resten gikk som infanteri mot landstigningsstyrken. Vårt forsvar mot det tyske infanteriangrep kom på denne måte til å telle ca 9 befal og 95 mann, idet det fra sambandsstyrken ved meldestasjonen ble avgitt 16 mann i tillegg til batteribesetningene.

De tyske soldater var glimrende bevæpnet, idet de hadde : geværer, pistoler, maskinpistoler, maskingeværer, tunge mitraljøser, håndgranater, bombekastere, samt flammekastere. Disse siste ble imidlertid ikke benyttet. Styrken gikk hardt på, men led visstnok ganske store tap, især i begynnelsen, da våre mitraljøser overraskende åpnet ild på kort hold. Til de tyske tap bidrog også en liten styrke bestående av sjefen for materiell kontoret, kaptein Stenrød med 5-6 mann av den ikkestridende styrke i Gravdal. Kapteinen hadde bevæpnet disse med geværer og gitt dem en rask instruksjon hvoretter de gikk i stilling i skråningen syd for Hestviken, opp mot Hestviken Gård. Herfra har deres ild virket meget sjenerende for den landstegne styrke på kaien og under utviklingen av angrepet oppover mot Kvarven. Dette har jeg fått bekreftet av en av våre soldater som hele tiden var tilstede i Hestviken, ble tatt til fange av tyskerne og som selv led under ilden. Men det var ikke bare infanteri våre karer hadde mot seg. Vi ble samtidig bearbeidet av de tyske fly som fra lav høyde kastet bomber og skjøt med mitraljøser, mens kanon ilden fra de tyske fartøyer fortsatte med full kraft og ble supplert av et par motortorpedobåter som fra bukten innenfor Kvarven støttet angrepet med ild fra mitraljøser og småkalibrede kanoner, antakelig automatskyts. Vår lille styrke bestod som forklart av eldre karer som for de fleste vedkommende ikke hadde hatt gevær i hånd på 15-20 år. De var utstyrt med gevær, hvortil kommer de 5 mitraljøser som imidlertid hadde lite ammunisjon. Den styrke som gikk i land på Gjæringsnesset, rykket opp og besatte Kvarven luftvernbatteris sidestasjon på Grøntuva. Her ble visstnok to av postens 4-5 mann tatt til fange. Derfra fortsatte det tyske infanteri sin fremrykning tvers over dalen Loddefjord- Kjøkkelvik og opp skråningen mot Skålevikvannene og skytterbanen. Her lå Kvarven luftvernbatteri på det øverste fremspring av Kvarvens bratte frontvegg. Tilgang fra Skålevik går tilslutt over i en smal trapp som fører opp i de gamle infanteriskanser fra nøytralitetsvernet 1914-18. Her hadde luftvernet satt vakt. Etter øyenvitners beretning var det også landsatt en tysk infanteristyrke i Skålevik, og denne avdeling rykket likeledes opp skråningen mot Skåleviksvannene. Imidlertid var festningens skjebne avgjort og ordren om ildens opphør ble mottatt av luftvernbatteriet. Besetningen ordnet opp etter seg i batteriet og ryddet bort ladetøyet. Først etterpå nådde den tyske landstigningsstyrke frem. Denne fremstilling er blant annet basert på en beretning i Westfallische Infanterie, Frontzeitung. 

Fra det øyeblikk meldingen om den tyske landstigning i Hestviken, var jeg klar over at det var ute med oss dersom ikke hjelpen fra Ulven ikke kom øyeblikkelig !

Hjelpen fra Ulven.

Min adjutant løytnant Kvammen, hadde i nattens løp gjentatte ganger stått i forbindelse med feltbataljonen på Ulven for å treffe avtale om den styrke festningen skulle få avgitt til dekning av landfrontene. For å sikre best mulig samarbeide og om mulig på skynde hjelpen, to adjutanten etter konferanse med eldste offiser i Gravdal, kaptein Stenrød i bil innover til Bergen sammen med løytnant Smedsdal. På Kronstand idrettsplass konfererte løytnant Kvammen med oberst Østbye og 1. feltkompani I.R.9 ble sendt avsted under kaptein Torvestad, men dessverre bare endel av dem i biler, mens hovedstyrken under kapteinens kommando bega seg avsted til fots den 5 km lange vei til Gravdal. Løytnant Smedsdal fulgte som veiviser kompaniets nestkommanderende, kaptein Moen som førte styrken i bilene. Adjutanten avtalte møtested i Gravdal med Smedsdal og kjørte selv i sin drosjebil i forveien. Da han fra høyden vest for Nygård kirkegård i kikkert kunne se bevegelser av soldater i Kvarvenbakken, forstod han at tyskerne hadde gjort landgang i Hestviken og bestemte seg for å kjøre helt frem til Gravdal med kompaniet og marsjere derfra skjult av småskog og slukter oppe i skråningen av Ørnefjell. På denne måte mente han å kunne rette et flankeangrep mot den landstegne styrke med 2 tropper, mens resten av kompaniet fortsatte til Kvarven for å forsterke forsvaret. Denne plan var god nok, men ble dessverre pga misforståelser ikke gjennomført. Da den biltransporterte del av kompaniet kom frem til kirkegården ble den angrepet av 2 tyske fly og lot seg stanse av dette idet de krøp i dekning i kjellerne i nærheten, mens adjutanten gav tegn til å fortsette og selv kjørte videre, tross beskytningen fra flyene i den tro at avdelingen fulgte. Adjutanten ventet i Gravdal forgjeves på avdelingen og gikk så på rekognosering for å finne den igjen, men måtte oppgi dette da han ble beskutt av et tysk maskingevær på kloss hold. Løytnant Smedsdal hadde imidlertid forstått adjutanten derhen at høyden vest for kirkegården skulle besettes og dette ble gjort. Det er sannsynlig at kaptein Moen har misforstått situvasjonen og oppgaven idet han sier i sin rapport til kaptein Torvestad at ordren var å rykke raskest mulig frem til Gravdal for her å hindre tyskernes fremrykning mot Bergen. Det altoverskyggende viktige mål å komme festningen til hjelp mot i Hestviken landstegne styrke ble å denne måten tapt av syne. Også den annen tropp av den biltransportertedel av kompaniet gikk i stilling i samme område. Begge tropper ble liggende her, angrepet av spredte tyske styrker. Den masjerende hovedstyrke av kompaniet kom visstnok frem til kirkegården etter at festningens skjebne var avgjort.

Slutten.

Straks jeg hadde beordret styrken nedover til Hestviken, tok jeg selv først med bil og så 1 springmarsj fra hovedkommandoplassen nedover for å kontrollere at avdelingene kom i gunstig stilling, samtidig som jeg håpet ved selvsyn å få et inntrykk av den farlige situasjonen. Da jeg hadde konstantert at avdelingene var på plass, og at den tyske fremrykning ennå ikke var kommet mange hundre meter oppover, bega jeg meg oppover igjen for snarest å komme i telefonforbindelse med begivenhetene. Ved den gamle underoffisersmesse, hvor fortlegen hadde begynt å samle sårede til førstehjelp, ble jeg tilkalt i telefonen til oberst Østbye, sjefen for I.R.10 som underrettet meg om at et kompani fra Ulven var underveis mot Gravdal. Herunder ble vi avbrutt, idet stabsjefen for 2. sjøforsvarsdistrikt kommandørkaptein Kjeldstup forlangte å få tale med meg uoppholdelig. Han meldte at en tysk offiser ivlle tale med meg. Det var stabssjefen ved den tyske divisjonsstab, Hauptmann Müller som oppfordret meg til å innstille kampen. Jeg svarte at jeg måtte konffere med min foresatte, admiralen. Han sa : Både admiralen og generalen er vekk, de er selv eldste offiser. Vi ha besatt Bergen by, Bergenhus og Marineholmen. En fortsettelse av kampen nå vil føre til blodsutgytelse og kan ikke forandre det faktum at de tyske styrker har tatt Bergen. Ved at telefonsentral mannen i Gravdal sentral lyttet og spurte : Ferdig ?, lykkes det meg å få avbrutt denne samtale og igjen få tak i oberst Østbye i telefonen, idet det var av avgjørende betydning for meg å vite hvor snart infanterikompaniet kunne ventes. Det ville ved å falle landgangstyrken i ryggen ennå kunne gi oss luft. Han kunne bare svare at det etter hans beregning skulle være fremme på denne tid. Gjennom en åpen dør hørte jeg skyting fra mange kanter., men fra Gravdal var det stille. Mens jeg talte i telefonen stakk en tysk soldat med stålhjelm og med bajonett på gevær hodet inn av døren. Disse to ting fortalte meg hvor langt borte hjelpen var, hvor langt angrepet var kommet og at vår siste sjanse var tapt og dermed et hvert håp om en gunstig utgang. I neste øyeblikk var Hauptmann Müller i telefonen på nytt og oppfordret meg inntrengende til å innstille fiendtlighetene snarest. I motsatt fall ville det øyeblikkelig bli tatt represalier mot Bergen. Som situasjonen nu hadde jeg ikke noe valg. Jeg finner det riktig her å nevne at jeg mens artillerikampen sto på pr. telefon i hovedkommandoplassen fikk en ordre omtrent som følger : Underrett snarest mulig alle avdelinger om at skytingen skal innstilles.. Ifølge etterretingssjefens rapport var kl. 0615. På hvilket trinn i begivenheten det var, kan jeg ikke si, men jeg befant meg ennå i hovedkommandoplassen. Jeg antar at det var umiddelbart etter at jeg ga ordren om å sendebatteribesetningen mot landgangstyrkene. Jeg ble forbauset over ordren, idet jeg slik som situasjonen var de ikke fant at tiden var kommet til å oppgi kampen. Da ordrens form dessuten var temmelig ualminnelig, lot jeg en telefonmann ringe Marineholmen og be om å få tale med admiralen. Imens ga jeg ordre om at ilden skulle fortsette, idet jeg gikk ut fra at det måtte forreligge en feil som måtte kunne oppklares. Etter en stunds venting fikk jeg det svar at admiralen ikke var tilstede og ingen viste hvor han var. Jeg kunne den gang ikke få rede på hvem det var som uberettiget hadde grepet inn og gitt denne ordre. Det er utvilsomt at den stjal noen kostbare minutter fra meg og forstyrret overblikket på et tidspunkt da situasjonen utviklet seg med rivende og skjebnesvanger hurtighet. Først mange uker senere har jeg fått vite om at festningen hadde fått admiralens meddelelse om at han og sjøbevoktningssjefen med en del av stabspersonellet evakuerte, foreløpig til Fana, for å etablere distriktskommandoen der. Den endelige ordre om ildens opphør ga jeg som forklart ovenfor etter den siste konferanse med Hauptmann Müller.

Hellen.

Landstigningen mot Hellen ble visstnok utført fra to forskjellige fartøyer, et fiskefartøy som har lagt til ved Eidsvågsneset og en motortorpedobåt som antagelig har lagt til litt lenger inne i Eidsvåg. Den ene av disse styrker ble straks ved landstigningen møtt av en tysk gymnasiast som bodde på Eidsvågsneset og var lokalkjent. Han gjorde tjeneste som veiviser og er senere av de tyske myndigheter belønnet men "Die Norwegenmedallie" for dette. Imidlertid meldte Øyjord luftvernbatteri's høydemålerbistasjon til batteriet at den så en infanteriavdeling på ca 200 mann på vei oppover Øyjordsvei fra Helleveien, altså fra syd. Fra luftvernbatteriet så sjefen 2 mann komme oppover mot batteriet fra Eidsvågsneset viftende med hvitt flagg. Batteriet hadde da allerede fra Luftvernkommandoen fått ordre om at ilden skulle opphøre. Batterisjefen hadde på denne måte intet valg og måtte overgi batteriet. Han fikk forøvrig direkte ordre via ordonans fra luftvernkommandoen. Hellen fort ble deretter omringet og hadde nøyaktig like håpløs stilling.

Sanitetstjenesten.

Festningslegen, marinelege Mønstre ledet tjenesten på festningens sykehus i Gravdal. Festningstannlegen, marinetannlege Torgersen, fikk av festningslegen ordre om å overta ledelsen av sykebærerne. Kampen mellom den tyske landstigningstyrke og våre artilarister i Hestviken foregikk ikke langt fra sykehuset. Da det ble skutt på tyskerne fra knausene i nærheten av sykehuset, gikk en tysk patrulje mot sykehuset med håndgranater, men lot seg berolige da tannlegen kom dem i møte med et rødekors flagg. Da det var for få sykebærere fikk tannlegen av den tyske kaptein overlatt de 12 norske ikkestridende som tyskerne holdt som fanger på kaien ved Hestviken. Disse ble forsynt med rødekors armbind og gjorde en utmerket arbeid ved transporten av døde og sårede nordmenn og tyskere. Transporten var meget vanskelig, da de sårede lå spredt over et stort område i terrenget, og da det ble skutt mot sykebærerne fortsatte de under tannlegens energiske ledelse. Fortslegen på Kvarven, marinelege Koldstad, ga førstehjelp til de sårede her og sørget for transport, dels til festningens sykehus i Gravdal, dels direkte til Haukeland Sykehus. På Hellen var det ingen sanitetsoffiser, befalet tok seg av de sårede og fikk assistanse av et par lotter og sivile, samt at politiet fikk sendt dem videre til Haukeland Sykehus. En sivil lege, dr. Hartwig var også tilstede.

Tap og resultater.

Festningen hadde 8 falne fordelt slik :

Hestviken : 1 oppsynsmann og 1 marinegast.
Hellen : 1 sersjant og 5 menige. Til sammen 6.
Kvarven : Ingen falne.

Av sårede var det 18, fordelt stk : Kvarven :9, Hellen : 8, Hestviken : 1. Tilsammen 18

Jeg finner det av interesse her å peke på det eiendommelige forhold at tross tyskernes overhendige skyting med : Skipsartelleri, automatvåpen, flybomber, mitraljøser, handvåpen, håndgranater med videre, ble ikke en mann drept av tyske våpen på Kvarven og i Hestviken. De 2 som falt her ble i halvmørket rammet av norske kuler, mens de av tyskerne ble holdt som fanger på kaien i Hestviken.

Etter de foreliggende meldinger oppnådde :

21 cm batteri på Kvarven 8 treff på 24 skudd.
24 cm batteri på Kvarven 2-3 treff på 10 skudd.
21 cm batteri på Hellen 2-3 treff på ? skudd.

Det foreligger en melding om at ett av de tyske fartøyer sank som følge av en treffer, nemlig Bremse. Dette skips besetning var ifølge marinekalenderen 192 mann.

Ved en felles begravelse på Solheim Kirkegård i Bergen den 13 april av norske og tyske falne i kampen 9. april ble det begravet 7 norske og 19 tyske, hvorav 9 fra hæren og 10 fra marinen. Jeg har grunn til å tro at antallet av falne på tysk side var større. Som kjent ble den tyske krysser Kønigsberg sterkt skadet av Kvarvens ild, og senere senket av engelske fly på Bergen Havn den 10. april.

Personellets forhold.

Under artillerikampen viste batteribesetningene snarrådighet og mot og en beundringsverdig ro. Feil oppstod ble så vidt mulig rettet straks. Da artillerikampen på Kvarven måtte avbrytes og besetningen sendes mot de tyske landstigningsstyrke, var artilleristene utkjørt etter den slitsomme tjeneste ved kanonene. Det var derfor en hard påkjenning for disse eldre karer å ta springmarsj nedover og gå i kamp som infanterister. På Hellen viste betjeningen ved kanon nr. 2 særlig ro og besluttsomhet. Tross flyenes bombing og mitraljøse ild var særlig sjenerende, fortsatte betjeningen sitt arbeide også under beskytningen fra fartøyene. Og da ordren om å gå i dekning ikke kom frem till denne kanon, fortsatte betjeningen som før, idet mannskapene søkte dekning bak skjoldet under hvert flyangrep. Etter kampen var det meste av malingen skrapt av kanoen og skjold av bomberegnet. Ikke en mann ved denne kanon ble såret eller drept. Ved sambandsekspedisjonen på Kvarven, gikk formidlingen av meldinger og ordrer presisere og raskere enn noen sinne selv når flyene gikk lavt over taket og kastet bomber og skjøt med mitraljøser. Sentralbordbetjeningen på Gravdal sentral fortsatte rolig å ekspedere på sentralbordet mens tyske soldater befant seg utenfor vinduene. Kanonkommandøren på kanon 3 på Hellen ble såret av den bombe som drepte 5 mann av besetningen. Selv ble han liggende bevistløs og hardt såret og betraktet som død. Han ble innlagt på Haukeland Sykehus i Bergen. Etter 3 dagers opphold forlot han sykehuset mot legens råd og reiste med dårlige kommunikasjonslinjer den lange vei til Voss. Her måtte han på sykehus igjen, men etter 6 dagers opphold meldte han seg til tjeneste.

Befalet er enige om at troppenes opptreden var helt ut beundringsverdig. Under gunstigere forhold ville dette sikkert bidradd til et ganske annet utfall.

G. I . Willoch
Oberst